Gå til sidens hovedinnhold

Ut av skapet foran klassen

Artikkelen er over 8 år gammel

Jakob Semb Aasmundsen er klar til å fri verden fra fordommer. Spørsmålet er om verden er klar for Jakob.

Presterød ungdomsskole. Det er naturfagtime i klasse 9C. Dagens tema er seksualitet. Diskusjonen snubler av gårde. Det blir snakk om legning. Jakob Semb Aasmundsen sitter ved pulten og lytter. Han syns det hele tar feil retning. Så rekker han hånda i været. Reiser seg. Og sier:

– Jeg er homofil.

End of discussion.

I dag går 17-åringen i sin første parade under Skeive dager i Oslo. Sammen med 12.000 andre homofile, lesbiske, bifile og transpersoner.

Solskinnshistorie.

– Kaffe?

Barbent og shortskledd kommer Jakob Semb Aasmundsen gående med tre kopper og en kolbe brunt brygg. Kaffen kan vente en liten stund til. Først har vi nok med å nyte utsikten. Med det hvitmalte 1800-talls huset i ryggen ser vi utover en gedigen gressplen med volleyballbane, videre ei trebygge som stikker ut i blågrått hav – og lenger ute kan vi jaggu se klokka og fyret på Torgersøya.

– Jeg er så glad i dette stedet. Det er mammas barndomshjem. Vi flyttet hit da jeg begynte på barneskolen.

Han myser mot sola som henger høyt denne vakre junidagen. Solskinnshistorie kan man også kalle Jakob Semb Aasmundsens «komme-ut-av-skapet»-opplevelse. La oss spole tilbake til den omtalte naturfagstimen på Presterød ungdomsskole. Der Jakob for aller første gang fortalte hvem han var.

– Da jeg hadde sagt det, fikk jeg applaus fra hele klassen. Og læreren måtte tørke noen tårer. Han sa det var noe av det sterkeste han hadde opplevd.

Jakob ville ikke leve på en løgn. Han har aldri angret ett sekund på at han kom ut.

– Det var mye lettere enn jeg hadde trodd å fortelle det. Ingen endret syn på meg, jeg ble heller løftet opp. Nå vil jeg gjerne jobbe for at andre også skal oppleve det samme.

Sosial samvittighet. Jakob Semb Aasmundsen tar oss med til familiens egen brygge nedenfor huset. Sjekker tempen i sjøen.

– 17 grader.

Brrr, tenker vi.

– Deilig, sier Jakob.

Han er ingen vassfis. Oppvokst i strandsonen som han er.

– Familien har tradisjon med å bade hver julaften. Nå er det helt perfekt, sier han og tilbyr oss å låne badetøy. Vi takker høflig nei.

Jakob har alltid vært sånn. At han vil at de rundt seg skal oppleve samme gode ting som han selv. Ha det like bra som han selv. Han vil at alle skal trives. Kall det sosial samvittighet. Eller rett og slett bare et stort hjerte.

– Jeg har alltid tatt mye ansvar for venner og lagkamerater. Jeg vil at alle skal ha det godt sosialt. I elleve år har jeg invitert alle i klassen til sommeravslutning her i hagen.

Family gay. Pappa Terje tar seg en pause fra snekringen på den andre siden av huset – og skjenker Solo i glassene. Mamma Inger hilser på og serverer et digert kakestykke fra helgens bursdagsfeiring. De to lærerne er stolte av sønnen. For motet hans. For engasjementet hans. For kreativiteten. For den han er. Og så er de bitte lite grann bekymret.

– Selv om vi ikke bryr oss om legning, er vi litt bekymret for at Jakob vil møte motgang, fordommer og forskjellsbehandling fordi han er den han er, sier mamma.

Jakob har et nært og varmt forhold til familien. Sånn har det alltid vært. Ingenting kunne rokke ved det. Selv ikke da lillebror røpet hvem han var.

– Jeg fortalte dem det ved middagsbordet. Det kom ikke som noe sjokk på søsteren min Marte, hun lurte på hvorfor ikke jeg hadde fortalt henne det før. Mamma og pappa tok det helt greit. De aksepterte det uten å blunke.

Støtten på hjemmebane – og blant venner – har gitt ham en trygghet og stolthet til å vise hvem han er. Og mot. Mot til å stå på scenen på skoleavslutninger – og framføre egenkomponerte forestillinger som både provoserer og imponerer. Der Jakob gjerne kler seg ut som jente eller transe, danser til favoritten Britney Spears – og tvinger publikum til å ta et standpunkt.

– Folk tror kanskje at jeg gjør det for å få oppmerksomhet, men det er feil. Alt er nøye gjennomtenkt. Noen ganger er man nødt til å være kontroversiell for å få en reaksjon fra folk. Jeg vil at de skal tenke «What the fu..!», liksom, og sette i gang tankeprosesser. For å nå fram til folk er jeg nødt til å bruke andre virkemidler enn bare leserinnlegg i aviser.

Baksnakking. Solskinnshistorien til Jakob Semb Aasmundsen er ganske uvanlig. Å stå fram som homofil i Norge, føles fortsatt svært vanskelig for mange. Fortsatt fins fordommene der ute, i fotballgarderobene, på arbeidsplassene, i kantinene, i skolegårder, i hus og hjem og hytte.

– Jeg vet at ekstremt mange har baksnakket meg. Men jeg er aldri blitt mobbet. Jeg har kommet mobberne i forkjøpet.

Tross baksnakkingen mener Jakob det er relativt uproblematisk å være homofil i Norge – og Tønsberg. Mye har skjedd i nasjonen der homofili var forbudt inntil 1972.

– Her kan jeg gå med regnbuesolbrillene mine høyt hevet. Men fortsatt kan du ikke gå på gata og leie en annen gutt uten å få blikk eller rop.

Ikke det at han snakker av egen erfaring. Jakob er singel og ukyssa og har mer enn nok å gjøre enn å løpe etter sitt eget kjønn.

– Jeg kom ut veldig ung. De fleste homofile jeg kjenner er mye eldre enn meg. Så kjæresteutvalget er ikke akkurat stort, ler Jakob.

Uansett kommer han ikke til å kaste seg i armene på hvem som helst.

– Å, nei, jeg vet da hva jeg vil ha. Det skal være drømmemannen!

Testosteron og fotball. Påstanden om at man blir homofil på grunn av miljøet man vanker i, vil Jakob Semb Aasmundsen gjerne avfeie en gang for alle.

– Du blir ikke homofil. Det er noe du er. Se på meg, ingenting i mitt miljø skulle tilsi at jeg ble homofil. Jeg er jo oppvokst i en familie som oser testosteron!

Jakob ler så krøllene rister. Han tenker på oppveksten sammen med en fotballgal pappa og storebror – og en håndballspillende mamma og storesøster.

– Jeg spilte fotball i Flint, men ga meg da jeg var 14. Det var kjempefint sosialt, men jeg følte meg aldri helt hjemme, fotball var liksom aldri helt meg.

Ikke fordi han ikke turte å tråkke til i taklingene. Langt ifra. Han ble ikke kalt «Terrieren fra Klopp» for ingenting. Han fikk tilbud om førstelagsplass på Flints gode aldersbestemte lag, men takket nei. Og ga seg. Til den sportslige lederens fortvilelse.

– Jeg husker at Espen Røkaas sa at det var et stort tap for Flint at jeg sluttet, ler Jakob.

For mens storebror Stian har satset på en fotballkarriere i Eik, FK Tønsberg og nå Mjøndalen, ville Jakob bruke kreftene på andre arenaer. Han har aldri angret på at han la fotballskoene på hylla. Eller jo, det har han.

– Noen ganger angrer jeg på at jeg la opp som fotballspiller. Tenk så kult å komme seg til Tippeligaen og stå fram som homofil! Jeg vet det er mange homofile fotballspillere – og det gjelder sikkert også på elitenivå – men ingen tør å komme ut. Fordommene i fotballmiljøet er fortsatt veldig store, sier Jakob.

«Du må ei tåle ...» Fordommer, ja. Jakob Semb Aasmundsen har gjort det som sin livsoppgave å bekjempe fordommer. Ikke bare mot homofile. Men mot alt.

– Se her, dette er min nye organisasjon.

Jakob kommer med en selvlaget plakat. På den ene siden står det «Å elske er en menneskerett». På den andre står det «WAP».

– ?

– Det står for World Against Prejudice. Jeg har nettopp startet en nettside og en blogg som skal kjempe mot fordommer i verden.

Jo da, tenker du. Enda en som vil frelse verden. Lykke til.

– Jeg merker det selv iblant, folk bare rister oppgitt på hodet. Men jeg mener at jeg som har det så bra, og lever i et så fritt og godt land, har en plikt til å hjelpe andre mennesker som ikke lever under like gode forhold. Jeg følger Arnulf Øverlands ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

For Jakob Semb Aasmundsen er det nesten motsatt. Han kan slett ikke tåle all den urett som fins der ute.

– Jeg får nesten ikke sove om kvelden fordi jeg tenker på all urettferdigheten i verden.

Jakob rister lett på hodet. Han tenker ofte på at han har vunnet i livets Lotto som er født i Norge.

– Klarer jeg å så et frø her og der, skape forståelse og toleranse, spre budskapet mitt, da har jeg oppnådd mye. Klarer jeg å hjelpe én person som leser denne artikkelen, har jeg fått til det jeg vil.

Jakob Semb Aamundsen er klar til å fri verden fra fordommer. Spørsmålet er om verden er klar for Jakob. Selv om homofile har like rettigheter som heterofile i Norge, finnes det fortsatt mange land i verden der homofili er straffbart. I enkelte land er det dødsstraff.

– Flere steder i Øst-Europa har de vedtatt en anti-propagandalovgivning som går ut på at det er forbudt med positiv omtale av homofili.

Dette er umenneskelig – og det er noe vi må jobbe intenst mot.

Å tenke stort. Jakob Semb Aasmundsen snakker seg varm nå. Han er flink til å føre ordet. Den ene tankerekken tar den andre. Han framstår som en svært reflektert og moden 17-åring. Kanskje ikke tilfeldig at han har funnet sin naturlige plass som leder av elevrådet og Tønsberg Ungdomsråd. Og etter Ungdommens Storting på Løvebakken kom Kristin Halvorsen bort og skrøt av ham. Det lukter politikerspire lang vei, spør du oss. Jakob er litt usikker.

– Jeg vet ikke om partipolitikken er noe for meg. Jeg er ikke så opptatt av skatteletter og veipakker. Og så er det så mange hensyn å ta når du uttaler deg på vegne av et parti. Jeg har mest lyst til å jobbe med de store spørsmålene. Helst internasjonalt. Gjerne i en stor organisasjon.

Jakob er allerede engasjert i både Røde Kors og Amnesty International. I fjor sommer ble han plukket ut til en åtte uker lang camp i USA for framtidens ledertalenter. På Camp Rising Sun i New York møttes unge gutter fra 30 ulike land. Det ble en blandet opplevelse.

– Jeg dro dit med en tanke om å spre budskapet mitt, men så merket jeg at holdningene mot homofili ikke har kommet like langt som i Norge. Heller ikke blant enkelte av lederne, som ba meg legge lokk på det. Det var veldig tøft.

Opplevelsen i USA har slett ikke skremt Jakob fra å dra ut i verden med sitt liberale syn. Etter sommerferien går ferden til Frankrike. Jakob skal være utvekslingsstudent i Paris i ett skoleår. Det er ikke lov med hjemreise. Og ikke lov til å ha besøk hjemmefra.

– Jeg vet det kan bli tøft. Det er ikke lenge siden 200.000 gikk i protesttog i Paris mot de homofiles rettigheter.

Jakob kikker ned. Klør seg på den bare leggen. Så løfter han blikket og ser utover havet.

– Men jeg trenger å gjøre det. Presse meg selv. Utfordre meg selv. Komme utenfor komfortsonen.

Jakob Semb Aasmundsen har vært der før.

Og overlevd.

En terrier fra Klopp gir seg nemlig ikke så lett.

Kommentarer til denne saken