SORG OG SAVN: Ellen Prag var 14 år gammel da storebroren tok livet sitt. – Det verste er alt han har gått glipp av. Som at han ikke har fått oppleve å være onkel til gutta mine, sier Ellen Prag. (Foto: Anne Charlotte Schjøll)

– Hvis jeg kan snu én fra tanken om å ta livet sitt, så kan jeg stå fram og tåle mye

Da broren til Ellen tok livet sitt for 25 år siden, kom det helt uventet og som et sjokk for alle rundt. Slik er det ofte med unge menn.
Av
Publisert

Såret er ikke i dag åpent og blødende, tankene er ikke helt svarte, men valget du tok blir for hvert år bare mer og mer meningsløst.

Det er midten av januar. Gnistrende vakkert vinterlandskap. Ellen Prag har kjørt fra jobben i Sandefjord hjem til Tønsberg. På reisen har en tanke formet seg. Hun må sette igjen et avtrykk for broren sin.

Ellen Prag pleier ikke dele noe særlig på Facebook. Men denne dagen har hun bestemt seg. Hun lovet aldri å glemme ham. Hun vil ikke verden skal gjøre det heller.

Den massive dekningen og feiringen av kongeparets 25 år på tronen bringer fram gamle minner. I januar for 25 år siden døde kong Olav, og Ellens storebror Per Eigill Nilsen. Det var urolige tider.

– Jeg husker at januar 1991 var spesiell. Golfkrigen ga en uhyggestemning og skapte usikkerhet. Hele verden dirra og verdensfreden føltes skjør, minnes Ellen.

Samme dag som kong Olav ble begravet, tok storebroren til Ellen sitt eget liv. Han ble 20 år. Hun var 14.

Selvmord setter spor

På Slottsplassen stimlet folk til for å tenne lys og legge ned blomster. På sykehuset i Tønsberg satt Ellen, mammaen og pappaen alene med sorgen og sjokket.

Sorgen blir bare større og større da jeg ser alt hva du har gått glipp av. Jeg ga deg et løfte i 1991, og nå 25 år senere gir jeg det igjen, jeg glemmer deg aldri, broren min.

Slik skriver den voksne Ellen på Facebook, og former en tekst som er rettet til storebroren, og til alle oss andre. Hun forteller om sorgen, om savnet, om hvor viktig det er å bry seg om og ta vare på hverandre. Å ta vare på livet.

Ingen problemer er så store at man ikke kan fortelle om det

Ellen Prag, bror til Per Eigill som tok livet sitt i 1991

Selvmord setter spor, det er ingen enkel utvei for de som velger å gjøre det, men det er heller ikke enkelt å være den som står igjen.

Ellen har snakket med flere som har forsøkt å ta selvmord, og der og da har de trodd at det er det beste for alle rundt.

– Ingen problemer er så store at man ikke kan fortelle om det, sier Ellen, som skulle ønske broren hadde fortalt hva han bar på.

Selv har hun blitt voksen, har giftet seg, fått to barn. Hun har klart seg bra. Vet at livet går videre, men at sorgen alltid vil være der.

Hvorfor deler jeg dette? Fordi jeg fortsatt har ei lita jente inni meg som så gjerne skulle ha klart og fått broren sin til å velge annerledes. Det går ikke, men jeg håper at dette innlegget kanskje kan få noen andre til å stoppe opp å tenke, bry dere om hverandre og ta vare på hverandre. Putselig kan det være for sent, livet er skjørt, og det er nå vi har det og hverandre.

Ellen legger ved et sort-hvitt fotoboksbilde av broren. Det samme som hun har forstørret og som står innrammet i vinduskarmen hjemme, sammen med bilder av sønnene sine, guttene Per Eigill aldri ble onkel for.

– Da jeg googla Per Eigill Nilsen, kom ingenting. Verden har forandret seg så veldig. Internett fantes ikke den gang. Han har ikke etterlatt seg spor. Det føles urettferdig at han er borte etter 25 år. Så urettferdig at han blir glemt. Innlegget jeg skrev på Facebook er skrevet rett fra hjertet. Før jeg publiserte det, viste jeg teksten til mannen min Thomas, og til mamma.

Unge menn sier ikke fra

Ellen måtte tenke seg nøye om da hun ble spurt om hun kunne tenke seg å fortelle historien i avisen, til flere enn hun når på Facebook. Men vissheten om at det er dobbelt så mange som tar livet av seg som omkommer i trafikken, veier tungt.

Dessuten er det flest unge gutter som tar livet sitt. Hver måned tar i snitt seks unge menn mellom 20 og 30 år livet sitt i Norge. Mange av dem viser på forhånd ingen tegn på at de har det forferdelig vanskelig. Akkurat som med broren til Ellen kommer tragedien uten forvarsel.

– Hvis jeg kan redde én, snu én fra tanken om å ta livet sitt, så kan jeg stå fram og tåle mye, sier Ellen. Sitat2

At broren skulle ta livet av seg, var familien helt uforberedt på. Ingen ting tydet på at noe var så galt.

– Hadde han kjørt over toglinja og dødd slik, ville jeg trodd han fikk et illebefinnende. Men vi fant han hjemme, og det var ikke noe tvil.

Folk flest går ut fra at et selvmord kommer i kjølvannet av psykiske problemer. Slik er det slett ikke alltid.

– Når jeg forteller at broren min tok livet sitt, svarer folk som regel: «Han var vel deprimert?» Nei, han var ikke det. «Han hadde vel en psykiatrisk historie? Nei. «Han gikk vel på stoff?» Nei.

Storebroren hadde kommet hjem til mamma, pappa og lillesøster på Nøtterøy fordi han ikke fikset studiene på Blindern. Slikt kan vel alle oppleve. Og så ventet han på å få jobb. Det tok litt tid. Men at disse tingene skulle være fortvilende nok til å velge å gjøre slutt på livet, det er vanskelig å få forstå.

– Han fikk jobbtilbud den dagen han ble begravet, sier Ellen.

ALENE: Når jeg ser tilbake tenker jeg at det å bry seg om hverandre og ikke være så perfekt, være litt svak, er viktig, sier Ellen Prag. Hun mener vi må vise mer enn en perfekt fasade. (Foto: Anne Charlotte Schjøll)

ALENE: Når jeg ser tilbake tenker jeg at det å bry seg om hverandre og ikke være så perfekt, være litt svak, er viktig, sier Ellen Prag. Hun mener vi må vise mer enn en perfekt fasade. (Foto: Anne Charlotte Schjøll)

– Trodde alle andre fikset alt

Sammen med foreldrene gikk hun i sorggruppe det første året. Og de tre snakket masse sammen – om Per Eigill, om hvordan de skulle møte livet, og hvorfor dette hadde skjedd.

– Han trodde nok alle fikk til alt med skole og kamerater og damer. Det er mulig presset og forventningene er enda verre i dag hvor blant annet vellykkethet blir målt i antall likes på sosiale medier.

Hun tror mange av foreldrene av kameratene den gangen for 25 år siden tok den ekstra samtalen.

– Hvordan har du det egentlig? Kanskje vi skal være flinkere til å spørre om det, sier Ellen.

Selvmord

I 2014 tok 34 mennesker sitt eget liv i Vestfold. Til sammenligning døde 6 personer i trafikken dette året.

Av de 34 var 21 menn og 13 kvinner.

Det tilsvarer 15,9 selvmord per 100.000 innbyggingere over 10 år. Landsgjennomsnittet i 2014 var på 12,2.

Både i 2010, 2012 og 2013 var selvmordsraten i Vestfold blant de høyeste i landet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer selvmord som en aktiv, villet handling som fører til døden.

Selvmord er blant de tre hyppigste dødsårsakene i verden blant unge mennesker mellom 15 og 44 år.

I 2014 var det nesten nesten tre ganger så mange menn som kvinner som tok selvmord.

Ifølge statistikken var det 548 selvmord i Norge i 2014. 401 menn og 147 kvinner.

Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging

Ellen sitter i sofaen i huset som akkurat er bygget om til en generasjonsbolig for henne og moren. Huset ligger på tomta til besteforeldrene. I hagen utenfor lekte både Ellen og storebroren som små.

Tåka ligger tjukk over vannet. Man kan høre et skip arbeide seg gjennom isen, bak veggen av gråhvit tåke. Ellen er rolig når hun forteller om broren og valget hans, som har preget hennes liv siden.

– Jeg har aldri skammet meg over valget broren min tok, selv om han tok et dårlig valg som fikk ekstreme konsekvenser. Et selvmord får kjempekonsekvenser for hele familien, for besteforeldre, tanter, onkler og kamerater. Legene på Rikshospitalet sa at pappa fikk broken heart-syndrom av sorgen, han fikk hjerteinfarkt åtte måneder etter og døde ti år etter det, forteller Ellen.

Den svarte sorgen

Det første året var helt svart. Da var det godt at omgivelsene brydde seg.

– Ingen vet hvordan man skal snakke med noen om sorg. Men det verste er å ikke si noe, ikke spørre hvordan folk har det, sier Ellen.

Selv var hun fjortis og opplevde at livets alvor slo inn med full tyngde.

– Jeg var 14 år og alle andre var opptatt av gutter. Jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å være empatisk når de andre fjortisene opplevde kjærlighetssorg, sier Ellen og må smile litt.

– Når du får en sånn opplevelse, kan du velge å frike helt ut eller bli opptatt av å være veldig normal. Jeg valgte det siste. Å oppleve noe så traumatisk som ung kan også bli en hvilepute. Man kan tenke at det er ikke så rart om jeg ikke får til det eller det, jeg har det jo så vanskelig. Men jeg har et livsmotto: På tross av, ikke på grunn av, sier Ellen.

Bærer broren i hjertet

Familien flyttet nordpå et år. Det gjorde godt å komme litt unna.

– Alle på Nøtterøy visste at broren min hadde tatt livet av seg, og jeg fikk høre mange historier fra andre. Kanskje litt for mange. Da vi flyttet tilbake, valgte jeg bevisst å gå på en annen videregående skole enn de andre jeg vokste opp med. Jeg ville slippe å være søsteren til han som tok livet sitt, forteller Ellen.

– Det verste er alle de tingene man ikke har fått lov til å dele. At han ikke skal oppleve å være onkel. Da jeg var 14, så jeg veldig opp til broren min. Da jeg ble 20, var det rart å bli like gammel som han var da han tok livet sitt. Da jeg var 25 og fikk barn, var det rart å ha gått forbi han i alder og glede seg over en ny fase i livet, en fase som han aldri fikk oppleve.

Hun synes ikke man skal tie i hjel et selvmord.

– I media skal man fremdeles lese litt før det står selvmord. Personlig tragedie, er fortsatt vanlig betegnelse, bemerker Ellen.

– Jeg har lest at når barn dør, blir de beholdt i hjertet til foreldrene. De dør først når du dør, sier Ellen.

Selv bærer hun broren i hjertet og glemmer ham aldri.

Jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å være empatisk når de andre fjortisene opplevde kjærlighetssorg

Ellen Prag, bror til Per Eigill som tok livet sitt i 1991

– Jeg skammer meg som sagt ikke over Per Eigills valg, men jeg forteller ikke alltid om det. Men jeg forteller alltid at jeg har en bror, jeg får meg ikke til å si at jeg ikke har søsken, sier Ellen.

Valgte å være åpne

Når Marthe Guttelvik (23) om en måned gifter seg, har hun et bilde av storebror Simen gjemt inne i brudebuketten.

Hver måned tar i snitt tre personer sitt eget liv her i Vestfold. I sommer ble Simen «Palla» Guttelvik (27) en av denne statistikken.

– Simen ønsket seg mer enn noe annet at vi skulle leve som før, være lykkelige, huske alt som var godt, sier søsteren.

Og sånn skal hun komme videre. Forbi dagene hvor savnet er uutholdelig, når hun er tom, sliten og ensom.

– Da reiser jeg hit, sier Marthe Guttelvik.

Hjem til pappa Bård og mamma Tove. I huset hvor hun har vokst opp, med utsikt over Oslofjorden og Horten by. Da Simen døde i sommer, var verandaen utenfor fylt opp i dagevis. De satt sammen og gråt, ekskjærester, kompiser, familie, alle som elsket Simen.

– Vi åpnet opp hjemmet vårt, sier Marthe Guttelvik.

– Det var noe av det første vi bestemte oss for i familien, at vi skulle fortelle folk akkurat hva som hadde skjedd. At Simen valgte å ta livet sitt. Det er forferdelig trist, men det er ikke noe skam i det. Vi må tørre å snakke om selvmord.

Ukjent mørke

– Allerede i den første timen etter at Simen var blitt funnet, satt vi på politistasjonen og snakket om hvordan vi skulle formidle hans død.

Det sier far Bård Guttelvik.

– Simen var en utrolig sosial person, han kunne komme i kontakt med hvem som helst. Derfor bestemte vi oss for å legge ut en melding på Facebook. Responsen var enorm.

Bildet de brukte var fra en fjelltopp i Hemsedal.

– Når Simen kunne være ute, kjøre ski, da var han lykkelig, sier far Bård.

– Skia var hans fristed.

GLEDER SEG: I slutten av februar gifter Marthe Guttelvik seg. – Storebror sa til meg at han så gjerne ville være med i bryllupet, men at han ikke kom til å få det til, sier hun. Her sammen med mamma Tove. (Foto: Sigrid Ringnes)

GLEDER SEG: I slutten av februar gifter Marthe Guttelvik seg. – Storebror sa til meg at han så gjerne ville være med i bryllupet, men at han ikke kom til å få det til, sier hun. Her sammen med mamma Tove. (Foto: Sigrid Ringnes)

Sønnen kunne reise alene til Alpene, med teltet og lengselen etter urørt puddersnø.

– Det var sånn han var, forteller lillebror Lasse (26).

– Simen kom alltid i kontakt med nye folk. Fikk venner. Alle likte Simen, det var kanskje også noe av det han opplevde som vanskelig. At han ga og ga, men ikke alltid fikk like mye i retur.

Lasse Guttelvik kaller det et mørke. En side ved Simen som var ukjent og annerledes.

– Jeg tenker at når du er i et mørkt rom, og du leter etter en vei ut, en eller annen gang, slutter lommelykta å virke. Da er det bare mørke igjen.

Skulle ut i ny jobb

Mamma Tove var den første i familien som forsto at Simen var død.

– Jeg skulle hjem til leiligheten hans, det var 8. juni i fjor. Simen hadde vært på fest kvelden før. Da jeg kom, var det fullt av politibiler og ambulanser i oppkjørselen. Jeg skjønte det umiddelbart, at nå var det slutt.

Simen Guttelvik ble 27 år.

– Jeg trodde jeg skulle bli hysterisk, men i stedet ble jeg rolig. Vi har visst at Simen har hatt tunge stunder, men akkurat da gikk ting veldig bra. Han var nettopp ferdig med bachelorstudier i sykepleierstudier og hadde fått jobb på akuttmottaket i Skien. Og du kan ikke våke over barna dine døgnet rundt, det går ikke.

– Er du redd for at dine to andre barn skal bære på noe av det samme som Simen?

– Ja, sier hun.

– Selvfølgelig tenker jeg på det. Men jeg tror ikke det. Likevel hogger det i meg hvis de ikke svarer på telefonen. Det må jeg leve med. Men først og fremst forsøker jeg å konsentrere meg om det Simen ønsket for oss.

For i sønnenes leilighet lå det et brev. Til mamma, pappa, Lasse og Marthe.

– Vi skulle leve videre sto det, ikke være redd for å være glade, ikke forsøke å skjule hva som hadde skjedd. Være åpne. Og det har vi prøvd på. Vi prøver hver eneste dag.

Åpenheten gir trøst

Åpenheten har gitt familien Guttelvik trøst.

– Vi forteller denne historien fordi vi håper at det kan bryte ned noen tabuer rundt selvmord, forteller Bård Guttelvik.

– At det å snakke om selvmord kan forhindre nye.

De vet ikke hvor mange hundrevis av klemmer de har fått, på jobb, på matbutikken, ute på fest, på gata. De har fått hjelp av LEVE, foreningen for etterlatte ved selvmord, her i Vestfold.

– Det beste er egentlig når folk sier: Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det holder. Sier Bård Guttelvik.

– Mange er redd for å rippe opp i det, men sånn fungerer det ikke. Det er ingenting å rippe opp i. For Simen kommer til å være med oss. Han er rett her, hele tiden.

I 2014 var det 34 selvmord i Vestfold. Vestfold hadde den tredje høyeste selvmordsraten i landet dette året.

Selvmord er blant dødsårsakene som tar flest liv mellom 15 og 44 år. Mest utsatt er unge menn. Nesten tre ganger flere menn enn kvinner tar sitt eget liv.

Nå vil Kirkens SOS i Vestfold hjelpe unge, velfungerende menn i krise.

– Jeg har ikke noe klart svar på hvorfor Vestfold er så høyt oppe på selvmordsstatistikken, sier Anne Line Diesen, leder i Kirkens SOS for Buskerud og Vestfold.

– Flere av dem vi snakker med sier de ikke ønsker å belaste samfunnet, familie eller venner. I stedet går de med alle disse vonde følelsene inni seg, helt til det koker over.

– Mitt inntrykk er at mange menn er opptatt av å holde fasaden, og at Vestfold er et fasadefylke, sier Diesen.

– Jo høyere opp på rangstigen du er, dess viktigere blir det å beholde verdigheten. Også når krisen oppstår.

Parat til å hjelpe

Kirkens SOS er Norges største krisetjeneste, og mottok i fjor i underkant av 200.000 henvendelser.

– Vi i Kirkens SOS kan være en livbøye her og nå. Derfor er det så viktig at folk vet om oss, sier Anne Line Diesen.

LEVE Vestfold

LEVE er en frivillig organisasjon som har som hovedformål å sikre omsorg og støtte til etterlatte ved selvmord.

LEVE arbeider også for å forebygge og redusere antall selvmord og selvmordsforsøk, bl.a. gjennom Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september og andre prosjekter.

Onsdag markeres  verdensdagen for selvmordsforebygging her i Vestfold, med arrangementer på Bakkenteigen på dagtid og i Tønsberg og Nøtterøy bibliotek om kvelden.

Mer informasjon på: leve.no

I Vestfold har krisetelefonen nettopp flyttet sine lokaler til Tønsberg sentrum. Her sitter frivillige dag og natt foran telefonen, og de kan snakke med folk når livet blir uutholdelig.

– Med selvmord oppstår en krise umiddelbart. Men vi vet at kriser er forbigående, selv om det ikke oppleves sånn når du står midt oppi dem. For mange kan det være enklere å snakke med en person de ikke kjenner fra før. Ingen mennesker skal behøve å gå med ensomhet, hemmeligheter og skam alene, sier Diesen.

Studerte uventede selvmord

I 2013 var selvmord årsak til 30 prosent av alle dødsfall blant unge mennesker mellom 15 og 24 år. Det betyr at selvmord var den dødsårsaken som tok flest unge liv det året. Selv om et stort flertall av disse er menn, hører Kirkens SOS sjelden fra dem.

– Vi har derfor hatt flere kampanjer rettet inn mot unge menn, forteller Anne Line Diesen.

– Vår erfaring er at de ikke føler de har noen å snakke med, som kan hjelpe til å sortere tanker. Men vi er her, og vi lytter, sier hun.

– Selvmord hos unge menn som fremstår som om de har alt gående for seg, blir ofte sett på som en impulsiv reaksjon på en stressfull livshendelse, uten at en har gått i dybden og forsøkt å forstå hvorfor de tar livet sitt, sier forsker og psykolog Mette Lyberg Rasmussen ved Folkehelseinstituttet.

Hun ville finne ut hva som ligger bak selvmord hos tilsynelatende velfungerende og vellykkede unge menn. Sammen med sitt forskerteam dybdeintervjuet hun familier og pårørende til ti etterlatte familier.

– Vi ønsket å undersøke selvmord hos unge menn som ikke tidligere har vært i kontakt med psykisk helsevern eller gjort selvmordsforsøk. Skal vi bli bedre på å forebygge også denne type selvmord, må vi først og fremst forstå mer av hva som får en ung mann til å ta livet sitt, sier psykologen.

Få etterlatte så noe tegn på alvorlig psykisk lidelse i forkant av selvmordet hos de unge mennene

Anne Line Diesen, Kirkens SOS i Vestfold

61 intervjuer og seks avskjedsbrev er analysert. Studien ble publisert i 2014 og har fått stor oppmerksomhet, blant annet fordi det rettes søkelys på betydningen av å forstå hvorfor mennesker tar livet sitt, uavhengig av eventuell psykisk sykdom.

– Få etterlatte så noe tegn på alvorlig psykisk lidelse i forkant av selvmordet hos de unge mennene. Studiets hovedfunn avdekker en særlig sårbarhet for å oppleve seg som avvist, og å ikke ha lykkes med å nå sine mål.

Små nederlag føltes store

Forskeren beskriver en subjektiv følelse av mislykkethet og av å være avvist som vesentlig i perioden før selvmordet.

– Vi fant ut at disse guttene stilte store krav til seg selv, og at disse kravene synes å ha vært absolutte. De klarte rett og slett ikke å senke kravene. Dermed ble de sårbare for å føle seg som mislykket og avvist, selv i møte med små nederlag som vi forventer at unge menn skal være i stand til å håndtere. Som å klare å regulere seg etter kjærestebrudd og å håndtere motgang på jobb og skole.

Vi fant ut at disse guttene stilte store krav til seg selv, og at disse kravene synes å ha vært absolutte

Forsker og psykolog Mette Lyberg Rasmussen ved Folkehelseinstituttet

Statistisk sett er det få selvmord blant barn og unge. Først når menn passerer 20 år, skyter statistikken i været.

– Som de fleste unge menn som tar livet sitt, hadde ingen av de unge mennene i studiet søkt hjelp fra helsevesenet i forkant av selvmordet. Dette betyr at vi i enda større grad må tenke forebygging også utenfor psykisk helsevern, sier hun.

Mette Lyberg Rasmussen og hennes forskerteam intervjuet foreldre, søsken, venner, kjærester og ekskjærester.

– Flere nevnte det at når de i ettertid spurte seg om det kunne ha foreligget noen tegn som tydet på økt selvmordsfare i perioden før selvmordet, hadde de opplevd en type fastlåsthet hos de unge mennene, sier hun.

Tør å stille spørsmål

– Hva betyr det?

– At de avdøde stadig vendte tilbake til noe de ikke ble ferdig med, noe de skulle ha gjort annerledes, mange uttrykte anger eller selvbebreidelse. Flere etterlatte snakket om en magefølelse de hadde hatt, at det var noe som ikke stemte, men de forsto bare ikke hva det var. Dette peker på viktigheten av å ta tak i uttalelser en stusser på og hører på magefølelsen som gjør oss urolig. Vi bør utforske dem med vedkommende, der og da.

– Hva bør man si?

– Jeg bare lurer på hva det betyr når du sier..? Eller: Jeg må bare spørre deg, hva er det som får deg til å …? Slike spørsmål kan være hjelpsomme og bidra til å redusere indre press hos en person i krise, sier forskeren.

I motsetning til tidligere antakelser om at ni av ti som tar livet sitt har en alvorlig psykisk lidelse på dødstidspunktet, viser nye studier at ved en del selvmord foreligger ingen tegn på alvorlig psykisk lidelse i forkant.

– Selvmord er utrolig sammensatt og komplekst, sier Mette Lyberg Rasmussen.

– Fordi det er summen av hele livet.

Kirkens SOS trenger flere ører

I livskriser hjelper det å ha noen å snakke med. Kirkens SOS ønsker flere frivillige i  Vestfold som kan lytte til medmennesker i nød.

Denne våren arrangerer landets største krisetjeneste for første gang kurs i Tønsberg. Krisetelefonen har nettopp flyttet sine lokaler til Tønsberg sentrum.

– Vi starter opp kurs for hele fylket her i Tønsberg i løpet av våren. Alle våre frivillige får grundig opplæring før de begynner å jobbe. Det er helt nødvendig, forteller Anne Line Diesen, leder i Kirkens SOS for Buskerud og Vestfold.

Kirkens SOS søker alle typer mennesker, i alle aldre.

– Det eneste kriteriet vi har, er at du ikke selv står oppi en personlig krise, sier lederen.

– Vår erfaring er at de frivillige føler de utgjør en forskjell i andres liv, at de virkelig hjelper. Det gjør noe med selvfølelsen din.

De frivillige i Kirkens SOS møter sorg, skam og håpløshet på telefonen.

– Det er ikke noe mønster i krisene vi møter, men vi ser at dette med kjærlighetssorg plager mange. Man skal ikke bagatellisere et brudd, det er noe av det verste som kan ramme et menneske. Uansett alder. Det vi vet, er at det kan hjelpe å dele det du bærer på med noen.

Alle årene i Kirkens SOS har gjort Anne Line Diesen robust.

– Vi tåler å høre alt.

Artikkeltags