Gå til sidens hovedinnhold

Og jeg som trodde JEG var midtpunktet i familien!

– Det er din tur til å gå tur!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For et drøyt år siden ble jeg «pappa» til en firbent liten tass. En dvergschnauzer ved navn Freddie. (Ja han er oppkalt etter han du tenker på, han Mercury'n, vettu).

Uansett.Dette har fått en stor innvirkning på familien her. Eller for meg. Til tider er vi fem i familien – pluss Freddie da. Andre ganger er det bare samboeren min og jeg (og Freddie) i huset her. Og det å få en hund var en gave vi hadde ønsket oss i flere år. Min bror og hans familie har en samme type hund som heter Teddy. Men etter hvert måtte vi bare få oss en selv, og ikke bare låne go'gutten fra Holmis.

Men det jeg ikke helt får til å stemme, (og dette blir jeg buet ut for av resten av familien) er at husstanden her tror vi har fått et lite barn inn her. Et menneske, altså. Det skal kjøpes leker, klær, godteri (godbiter) og alt annet rart. Pusses tenner og vaskes med sjampo som koster mer enn skjorta! Siste tilskudd på handlelista var en julekalender. Ikke til meg. Ikke til samboer. Ikke til ungene. Nei da. Til Freddie. 99 kroner takk! Voff, voff. VOFF!

Da skjønner du at du ikke lenger er midtpunktet i kåken mer. Ikke en liten kalender til far til jul! Makan. Også er det slik at jeg heller ikke får den oppmerksomheten JEG er vant til her mer, heller. Og jeg som trodde JEG var midtpunktet i familien! Eneste gangen jeg blir «midtpunktet» er når jeg blir bedt om å gjøre de kjipe tingene med hunden. Som å klippe klør – vaske og børste ut flokene. Ting Freddie ikke liker så mye. Jeg blir lissom han fyren han skal like minst(!).

I tillegg får jeg ikke så mye kos hjemme lenger heller. Fanget til samboeren min er ofte opptatt. Og ungene hilser på Freddie og nærmest overser meg. (Hva har jeg gjort for å fortjene dette?) Og vi skulle i hvert fall aldri ha med vår hund opp i senga. SÆRLI'!

For å si som Fleksnes; Nå emigrere jeg til Arvika.

Men når alt kommer til alt, så er det verdt det. Alt sammen. For jeg som kun er en helt vanlig kar på to ben – har også forelsket meg helt i den lille firbente gullungen her i huset, som krever oppmerksomhet hele tiden. Jeg syns også det er gøy å kjøpe en ny bamse til gromgutten vår (ikke si det til noen). Jeg liker også å si; – Skal du ha go'bit av pappa.

Jeg digger når han kommer springende for å ta meg imot så dønn hjertelig. (Selv om jeg bare har vært i postkassa og tilbake). Jeg liker at han alltid er klar for lek og moro og «give me five». Jeg trives når han holder meg med selskap når jeg er alene hjemme. En jeg kan prate med om alt mulig. Som aldri motsier meg(!). En trofast kompis, rett og slett.

Det er klart jeg skal gå tur med deg!

– Har du husket bæsjeposer?

– Jepp!

Kommentarer til denne saken