Tb.no hadde 6. mai fokus på lavterskeltilbud til ungdom med angst.

Det ble spesifikt fremhevet angstmestringskurs i ungdomsskolen og referert til et PhD prosjekt hvor ungdommer har fått hjelp på skolen i form av dette kurset. Som spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi er det gledelig å lese at gode tiltak i barnas nærmiljø får oppmerksomhet. I spesialisthelsetjenesten erfarer vi hver dag hvor viktig det er med den rette oppfølging, både på skolen, i fritidstilbud og i hjemmet.

Ventetider ble også poengtert i artikkelen Det er lange ventetider i spesialisthelsetjenesten. I vurderingen av hvor den rette hjelpen til barn og ungdom best gis finner vi ofte at barna er bedre tjent med å få hjelp på skolen eller i kommunens familiehus/helsestasjon. Når vi samler all forskningen på området så finner vi, at det mest virksomme middel i hjelp for psykiske vansker faktisk handler om å etablere en god relasjon. De såkalte «non-spesifikke» faktorer peker på at relasjonen mellom terapeut og pasient er langt viktigere enn hvilken metode vi anvender i behandlingen. Det er intet som tyder på at det er viktig hvilken utdannelsesbakgrunn behandler har, så lenge det er fokus på å få til et godt forhold, en god dialog mellom hjelper og den som trenger hjelpen.

På grunn av viktigheten av relasjonen når psykiske plager skal overkommes, kan det dog være problematisk hvis kurs i f.eks. angstmestring kan være førstevalget når ungdom sliter. Særlig når vi, som det påpekes i artikkelen det refereres til, vet at det er viktig å få den rette hjelpen så tidlig som mulig. Dette er spesielt viktig når barn sliter, de som er de mest sårbare blant oss og helt avhengige av voksne. Det er god grunn til av vi skal overveie grundig hva vi i så fall krever av i dette tilfelle helt unge ungdommer.

For det første er angst er en helt naturlig reaksjon, som opprinnelig er god og nødvendig for oss. Angst oppstår ofte som reaksjon på belastning, når det er fare på ferde, når vi trenger støtte eller at noe skal endre seg i livet vårt. I barn og ungdommers liv er det som regel ikke opp til ungdommen selv å endre på de forhold og evt. opprettholdende faktorer som bidrar til angsten.

Derfor kan det være farlig å tilby kurs for barn ned til 12 årsalder på ungdomsskole da dette vil ansvarliggjøre dem. Det er i praksis dette som skjer hvis meningen er at de skal lære å mestre angsten bedre. Det signaliserer at det er opp til hver enkelt, hvis barna bare lærer teknikkene godt nok, så blir livet bedre. I aller verste fald kan vi lære ungdommer at de bør kunne meste forhold som er helt urimelige, hvis ikke vi behandlere anerkjenner og forstår angstens funksjon eller kjenner årsaken til at angsten har oppstått hos den enkelte. Vi skal passe oss for å sykeliggjøre det som er en sund og livsviktig funksjon. Angst er indikator på at vi trenger å reagere, at vi f.eks. trenger mere trygghet i livet. Angsten hos barn og ungdommer skal primært håndteres av de voksne som er rundt det barnet som bærer symptomene.