Gå til sidens hovedinnhold

Om offerrollen - i anledning 22. juli

I anledning tiårsmarkeringen av terroren 22. juli ble jeg kontaktet av 22. juli-senteret og invitert til å delta i minneutstillingen, som åpner i disse dager. Ikke fordi jeg selv var direkte berørt, men nettopp som representant for de av oss som, på ulikt vis, allikevel ble trukket inn i dette skjebnefellesskapet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg og åtte andre ble bedt om å lage en videosnutt hver, og i løpet av ett minutt dele hvilke tanker 22. juli vekker i oss. Slik utforskes betydningen av terroren i bred forstand. Her er mine tanker:

«Jeg tenker på offerrollen. Ingen vil ha den. Men enkelte får den tredd over seg.

Å bli gjort til offer for noen som mener at de er mer verdt enn deg. Som hevder at den gruppa du tilhører er skadelig, at den undergraver de rette verdiene og må fjernes. Den historien har vi hørt før, mange ganger – og den er alt annet enn vakker. Jeg vet det, jeg kommer fra et folk som ble forsøkt utryddet.

Å bli gjort til offer, det strider mot det grunnleggende i det å være menneske. Mennesker skal ikke være ofre, de skal ikke fratas sin autonomi, ikke veltes.

Hvor lenge er man et offer? Noen er det lenge, sliter med å reise seg. Særlig hvis de blir gitt skylden for det de er blitt utsatt for. Eller hvis samfunnet ikke tar et oppgjør med kreftene som fratok og veltet. Og da mener jeg et realt oppgjør. Som i reelt – på ekte. Gjøres ikke det, så risikerer vi alle å velte.

Ofre skal ikke behøve å reise seg alene. Det er vår felles oppgave å hjelpe, å støtte. Et naivt sted i meg sier at det vil skje. Og det stedet bør vi vanne. Da blir vi litt mindre ofre. Alle sammen.»

Kommentarer til denne saken