Omdømme er skjøre greier. Det er litt som et legotårn - det tar tid å bygge opp, men kan rives ned av et uforsiktig spark.

Lene Lauritsen Kjølner

Lene Lauritsen Kjølner Foto:

Av

Jeg tror ikke utbyggere bryr seg om omdømme. For de er nok bare populære i sin egen krets. Og hos banken, selvfølgelig. De er ganske frekke mot kritiske spaltister også, men det er godt spaltister har humor.

DEL

MeningerNår man erstatter gamle trehus i Snorresgate med sjuetasjers blokker, så sier det seg selv at man ikke bryr seg om å bli likt. Å rive verneverdig bebyggelse kan aldri forsvares. Ettertiden vil sette fingeren på det og spørre seg hvor historien ble av. Her i landet har vi god plass, men vi pakker folk sammen i høye hus. Vi skaper ugjestmilde bomiljøer og vindtunneler mellom husene. Men om ting blir vanskelige og kritikken kommer, trekk miljøkortet. Si at det bygges i tre, er kort vei til kollektiv løsninger og det skapes liv i byen. Og så får folk flest leve med ikke å bli hørt. Hjelpe og trøste.

Meninger skifter med vinden

Vi har en voksende politikerforakt i området vårt. Det er jaggu ikke rart. Folk som bor ved den planlagte broen vet ikke om de må flytte eller kan bli, fordi enkelte politikere lar seg drive med av populismestrømmen. Politikere mener en ting før valget og skylder på andre når de skifter syn. Man kan lure på om de går rundt med ideologiske skylapper a la bryggerihester i det gamle England. Meninger skifter med vinden, og det man tror er miljøpartier synes det er helt ok med en sterkt trafikkert vei ved siden av et fuglereservat. Forstå det den som kan.

For la oss komme over dette med at folk vil kjøre mindre og snart bare sykler til byen. Det gjør de ikke. Koronatiden har bevist at vi trenger privat transport. Bussen som kjører forbi oss har i snitt hatt to passasjerer siste måned, privat observasjon. Og hvis de Preben-ene jeg så utenfor polet på Teie nylig, sykler hjem med tre kasser vin og fire kartonger rosé, så skal jeg spise laptopen min. Tutta satt klar på parkeringen med motoren i gang for å holde bilen kjølig. Tutta og Preben bor i Tønsberg nå.

Har de tenkt på å holde fartsgrensen?

Vannscooterførere er neppe heller særlig populære utenfor sin egen krets. Ute ved Færder og langs kysten har de bokstavelig talt et hav å kjøre på, men de må sneie fuglefamilier helt inne ved svabergene. Hvorfor? Det må være et ego-gen. Hadde de brukt hodet, holdt seg der de kan kjøre fritt og overholdt fartsgrensene, så hadde kanskje ikke mange giddet å hisse seg opp over dem. Jeg lurer på om de har tenkt på det? Eller kanskje det er vanskelig å tenke når man rir på en bølge og livet leker i rasende fart. Personlig tror jeg at folk som digger å plage dyr og andre mennesker, kan utvikle seg til noe som passer i mine bøker.

Grå, gamle traktorer ser veldig snille ut. Derfor har de et fint utgangspunkt for godt omdømme. De er søte og runde av natur og har en motor som bråker slik unger liker. Men det spørs selvsagt hva forvalterne gjør med traktorene underveis. Noen tror de har mer rett på sånne folkekjære ting enn andre, og teller penger mens de lar advokatene slipe knivene. Andre bryr seg mer om å glede barn.

Man skulle tro at sånne prosjekter, som utvilsomt har blitt litt matte i lakken etter flere år på en mørk låve, ville hatt godt av å lufte seg på en lokal scene. En smule velvillighet ville utvilsomt gitt goodwill og god PR. Dengang ei. En av forutsetningene for et godt omdømme er vel å ha evne til å se utenfor sin egen nesetipp og ønske andre mennesker godt. Kanskje spesielt hvis man jobber med barn. Men noen føler kanskje rett og slett at goodwill er sterkt overdrevet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags