På den tiden kunne vi alle telefonnummer utenat. En uvirkelig tanke, ikke sant? 

«Olaussen, vær så god!» «Hallo?»

DEL

Inni min bolig Da jeg var liten var det ingen som hadde med seg mobiltelefonen på do. Presidenten i USA kunne ha blitt smittet med hva som helst, og vi ville ikke visst om det før noen slo på nyhetene etter mange timer. Kanskje til og med dagen etter. Eller dagen etter der igjen.

Det var mye som var annerledes tidlig på 80-tallet. Det var ikke bare det at vi ikke hadde med mobiltelefonen på do. Vi hadde selvsagt ikke mobiltelefon. Og rett skal være rett: Hjemme hos oss hadde vi ikke telefon i det hele tatt.

Ikke før jeg jeg som femåring tok meg en totimers skitur gatelangs i mørket istedenfor å komme hjem til Barne-TV. Bare for å dukke opp på døra hos min forskrekkede mormor – som en liten og sliten overraskelse under den våte strikkelua. Da måtte hun ringe onkel. Som måtte ringe faren til Glenn borti gata. Som deretter løp hjem til oss for å fortelle at jeg og min venninne Vibeke var kommet til rette. Da var faren min ute og lyste utover jordene med frontlyktene på Ladaen, for å se om et par bortkomne småjenter kunne være der.

Det tok ikke mange dager før en mann fra Televerket sto på døra, og snart fikk vi vårt eget telefonnummer. Kjempestas!

På den tiden kunne vi alle telefonnummer utenat. En nesten uvirkelig tanke, ikke sant? Og når folk tok telefonen var de formelle og høflig og sa enten sånn: «Andreassen vær så god». Eller sånn: «Femtittre-null-null-to» (altså selve telefonnummeret). Ingen sa sånn som ungene mine sier nå: «JA! Hvorfor ringer du?»

På 80-tallet trodde vi fortsatt at vin ble til eddik på kjøkkenbenken over natten. Var det noen som åpnet en flaske rødvin en sjelden gang, var det bare å drikke opp hele greia. Som liten var jeg mest opptatt av å sjekke om det fløt et lite mugglag øverst i flaskehalsen på den hjemmelagde saften, men jeg var også veldig interessert i vinproduksjon. Ikke av den franske sorten. Mer sånn vingård ala Holmestrand: Store plastdunker på badet. Ingen trengte mobiltelefon på do da. Det var helt hypnotiserende å følge med på den lille luftboblen i rørkrøllen på toppen av vindunken.

«Blupp».

«Blupp».

Høydepunktet i mine foreldres husbankfinansierte vinkjeller kom den dagen alle vinflaskene i boden gjæret, og endte i et salig høylytt fyrverkeri av kork og dårlige rabarbra og illeluktende rødt kliss.

Et par fedre lengre borti gata var mer avanserte enn mine foreldre. De lagde heller sprit. Jeg tror det var bedre literpris på den. Det var sånn sparetips så ut på 80-tallet: Folk sydde klær selv, de hadde bare en bil per familie (gjerne en Lada), og noen (litt avanserte) familier brant spriten selv.

Der var det nok mye penger å spare, sammenlignet med kjøpebrennevin. «Hallo, liksom!»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.