Jeg liker sko. Det rette paret med sko kan redde en dag, et antrekk eller en joggetur. Med hæler kan du bokstavelig talt heve både deg selv og antrekket flere centimeter. Med joggesko kan du dempe finkjolen slik at den kan brukes til hverdags. Jeg vil nesten si at jeg elsker sko. Når jeg tenker meg om, skulle jeg gjerne hatt mange flere par.

Men da måtte jeg også skaffet flere steder å oppbevare dem.

Derfor - noe jeg liker nesten like godt som sko, er skoyhyller. På samme måte som jeg kan window-shoppe etter de perfekte sandalene, eller nett-kikke på lekre pumps, kiler det litt ekstra i magen når jeg ser på skohyller. Jeg har alltid drømt om det perfekte walk in-closet: et rolig avlukke der tellekantene råder, og der klær og sko er plassert i perfekt harmoni.

Det skal sies at jeg er flinkere til å kjøpe sko enn skohyller. Og at walk-in-closet fortsatt er en fjern ønskedrøm.

Vi har riktignok en ganske solid skohylle i gangen. Den er skrudd fast i veggen, og rommer mange sko - men ikke på langt nær alle.

På gode dager er husets skotøy stuet både dobbelt og tredobbelt inn i denne skohylla, sånn at det er golvplass nok til at støvsugeren får med seg det meste av kunstgressgummikuler, gress og sand. Og på alle de andre dagene? Da er entre-gulvet et slags kart over dem som bor her og dem som er innom, og det de måtte ha av planer og aktiviteter. Fotballsko, slipers eller dressko i fri utfoldelse taler sitt tydelige språk.

Gjester som ikke er spesielt husvarme har en tendens til å sette skoene sine pent ved siden av hverandre, gjerne inntil veggen. Erfaringsmessig taper denne vanen seg på sikt, i takt med at gjestene blir mer husvarme. På nattestid, særlig i helgene, hender det at jeg lister meg ned i gangen for å ta en rask opptelling. Hvis de riktige skoparene har sjekket inn, vet jeg at flokken er i hus. Da kan jeg også sove.

En dag da informasjonsstrømmen fra ganggulvet føltes spesielt dominerende, iverksatte jeg endelig nettshoppingen av skohyller. De ankom postkontoret noen dager senere, og noen dager etter det igjen var de montert og plassert i kjellernedgangen.

Tanken var at disse skohyllene skulle avlaste kaoset i gangen. Jeg må innrømme at jeg så for meg sirlige hyllemeter med skotøy, og et ganggulv uten spor av verken fest eller hverdag.

Hittil har det fungert sånn passe. Det ser fortsatt ut som om de fleste skoene helst spaserer tilbake til den sentrale sko-huben i gangen. Det er liksom der de vil være. Det hender jeg flytter dem tilbake til kjellernedgangen. Eller jeg lar dem ligge, og snubler i dem mens jeg tar inn det de forteller.