De kom tilbake for noen uker siden, og nå er det snart fullt opp igjen. Denne uken kommer nattergalen, om et par tre kommer svalene og tårnseilerne.

Mange dyr trekker. Havskilpaddene krysser verdenshavene regelmessig. Suppeskilpadden parer seg ved Afrikas vestkyst, og inntar sine måltider langs Brasils strender. 2500 kilometer hver vei, hvert år.

Vi ser det også med bardehvalene, som eter seg fete i polare områder om sommeren, og formerer seg i tropiske farvann om vinteren.

---

I dette selskapet fremstår paddetrekket som litt mindre episk. Men det er ikke mindre viktig. Hver vår må paddene bevege seg fra vinteropplaget og ned til dammen der de skal pare seg. Det er en risikofylt vandring – fordi vi mennesker ikke har kunnet bry oss mindre.

For 20 år siden gikk det ved påsketider et paddetrekk fra Mølledammen på Tjøme og ned til Kjynna, det eneste som likner en innsjø her omkring. Det gikk et annet trekk litt lenger syd, ved golfbanen i sentrum.

Begge gikk over en asfaltert vei, man måtte kjøre forsiktig for ikke å knuse dem.

Jeg kan ikke bastant påstå at det ikke trekker padder her lenger, men jeg har ikke sett dem siden en gang på 00-tallet – hvilket sammenfaller med ødeleggelsen av Mølledammen. Politikere, investorer og andre av de vanlige mistenkte mente det var en god idé å oppføre en boligblokk midt oppå paddenes vinteropplag.

Hva som skjedde i Tjøme sentrum vet jeg ikke – men som en utbygger fikk høre da han for en stund siden foreslo bebyggelse rundt Månedammen på Eik: Amfibiene bruker ikke bare vannet i dammen, de bruker hele området.

I Månedammen er det salamandere, som også tilhører den truete dyregruppen amfibier. Jeg har fulgt med på bestandsutviklingen deres rundt Moutmarka på Verdens Ende i noen tiår nå, og de er i ferd med å bli uvanlige.

Det kan altså ikke være entreprenørenes feil, alt sammen, og heller ikke bilistenes. Denne eldgamle dyregruppens tilbakegang skyldes en salat av sammenfallende faktorer. Amfibiene har hengt rundt i mer enn 400 millioner år. I dag er omtrent halvparten av verdens 6.000 arter truet i en eller annen grad. Flere hundre har dødd ut i løpet av de siste tiårene.

Fortsetter det slik, er de snart borte – og skammen er vår.

Så hvorfor setter ikke politikerne seg like godt inn i paddenes økologi som investorenes økonomi?

Selv om vi ikke kan reparere alt som er galt, kan vi la være rett frem å ødelegge paddenes leveområder, og vi kan lage paddetunneler under veiene. Det finnes slike nedover i Europa, og også her i landet.

Men i stedet for å ta grep, velger de, som vanlig, å ødelegge den ene lille biten av Vestfolds natur etter den andre.

Bildet viser et lite paddetrekk på Verdens Ende. Dyrene er imidlertid ikke i fare, de er på en grusvei i Moutmarka, på vei til paringsleken i tjernet Jenteisen. Den store padda er en hunn. Hun ser nokså bestemt ut. Men det gjør han fremste av de to som har klort seg fast på ryggen hennes også. Paringen skal foregå i vannet, mange titalls meter unna, men han skal søren meg ikke gå glipp av noe.

---

Det er mange morsomme eller vakre små detaljer i naturen, og det vil være trist om de forsvinner. Og litt skummelt, også, for økosystemene.

Og bryr du deg ikke om miljøvern og økologi, hva med empati? Padder kan bli 30 til 40 år gamle, og de er stedfaste. De bor i hus, eller de har i det minste et hjem: Du kan finne den samme padda under den samme steinen eller i samme jordhull i år etter år. Har du først funnet et paddehus, kan du rusle innom i ny og ne og si god dag.

Eller kanskje god kveld. De sitter ofte i døråpningen dagen igjennom, før de spaserer ut på jakt når mørket legger seg. Det er lett å bli glad i dem, selv om de kanskje ikke er så vakre.