12. mars 2020 er en dato mange av oss vil huske. Kunne verden bli normal igjen? Lydig fulgte vi helsemyndighetenes retningslinjer. Pandemien har påvirket oss alle. Et innskrenket sosialt liv over to år har konsekvenser. For noen voksne var kanskje restriksjonene en kjærkommen pause ut av det sosiale hamsterhjulet, men ikke for barn og unge. Avlysning av fotballcuper, bursdager, forestillinger, vennegrupper, ja lista er lang. Vår eldste sønn har kun hatt ett «normalt» halvår på videregående, og har mye å ta igjen i russetiden.

En undersøkelse fra Universitetet i Oslo i 2020 fant at fysisk kontakt med venner hadde betydning for ungdommenes opplevelse av ensomhet og psykiske helseproblemer. Forskerne anbefalte at pedagoger og helsepersonale skulle legge til rette for sosiale arenaer hvor ungdom kunne treffes, og samtidig redusere tid på sosiale medier. Dette for å forebygge psykiske helseplager. Senere studier fant at pandemien hadde flere negative konsekvenser enn positive for de fleste ungdommer. Jenter, eldre ungdom og ungdom i kommuner med høyt smittetrykk ble vurdert å være spesielt rammet av de negative effektene av pandemien.

Som fastlege møter jeg ungdom der pandemien har hatt og fremdeles har konsekvenser.

En mor hadde bestilt time på fastlegekontoret. Jeg forstod raskt at hun var bekymret. «Hvordan går det hjemme? «, spurte jeg. Det tok tid før hun svarte. «Jo det går vel greit, men jeg er engstelig for Anders». Anders er sønnen hennes på 13 år. «Han er så passiv, har sluttet på håndballen, har aldri venner med hjem lenger, og må hele tiden «slække'n», som han sier». Vi avtalte at mor skulle bestille en time til Anders, for en sjekk og en prat.

Jeg fant ikke noe galt ved undersøkelsen av Anders eller ved blodprøvene. Vi avtalte en ny time. Han var fåmælt i starten. I hele pandemien hadde han vært i en annen kohort enn vennene som gikk i den andre klassen. Brått var han ikke lenger en del av vennegjengen. Grunnet smittevern fikk han ikke lov å være sammen med vennene sine. En dag han han våget seg bort til fotballbanen ble han møtt at en venn som sa: «Du er ikke en del av vår kohort, vi får ikke lov til å være sammen med deg». Flere slike episoder fulgte, også støttet av voksne; han var ikke i deres kohort, og kunne derfor ikke være med vennene sine, som han mistet kontakten med.

På avstand så han at vennene var sammen i skolegården. Selv i perioder med litt mindre restriksjoner forble Anders alene. Ronny, som han regnet som nærmeste venn, hadde sagt at «jeg har det bra jeg, jeg får jo vært sammen med vennene mine». At Ronny hadde det like bra uten ham, var den endelige avvisning. «De trenger ikke meg, de savner meg ikke», sa han stille. «Da trenger ikke jeg dem heller», fortsatte han litt mer innbitt. Fra han var elleve til han var 13 år hadde ikke Anders noe sosialt liv. Han var alene. Initiativet var borte, han følte seg ikke lenger betydningsfull, og valgte å holde seg for seg selv.

Anders hadde klare depressive symptomer, og trengte hjelp. Den fysiske adskillelsen fra vennene og avvisningen hadde satt spor. Heldigvis hadde han en mor som tok bekymringen på alvor og tok ham med til fastlegen, slik at han kunne få hjelp. For mange barn og ungdom har pandemien etablert nye vaner de kan trenge hjelp til å endre. To år er kanskje ikke lang tid for oss voksne, men for et barn er det et hav av tid. Anders gikk fra å være et barn til tenåring i løpet av pandemien. Foreldre, lærere og helsepersonell må være klar over at mange barn og unge trenger hjelp til å etablere nye vaner til det beste for seg selv.

Moren til Anders hadde vært taus til nå, og sa forsiktig: «Men Anders, nå er jo pandemien over. Nå kan du jo være sammen med vennene dine igjen». Anders ble irritert. Han snerret til moren: «Nei, pandemien er ikke over for meg!»