Det var en sommermorgen. Solen skinner over byen og til og med de narkomane finner dagen bedre enn dagen før.

Da må det være bra i verdens beste by for de narkomane kan ikke ha særlig mange bra dager. De leter efter penger, de leter efter en benk, de leter efter en dose, de leter efter en sprøyte, trekker opp en skje og sølvpapir, tenner opp, de leter efter en åre. Så får de skuddet og alt snus på hode i en verden som bedrar.

Ikke kan de slutte, de svever og tror dette er det ultimate. Ikke kan de se lyset i tunellen for den andre siden er tett. Det er bare en vei ut og det er å snu og gå tilbake. Og snu det er omtrent umulig. Til det må de ha hjelp. Hjelp koster egen vilje, hjelp fra andre koster det masse penger.

Staten vil ikke gi de private oppdrag, for det skal ikke lønne seg å drive helse eller skole i privat regi. Man kunne jo tjene på det og det er straffbart. Da er det bedre å la alle de narkomane drive dank hver dag, stjele litt, robbe noen, og skaffe seg penger til dosen. De som leverer dosen, de og alle bakmennene, de tjener penger, men det bryr ikke statens seg om, bare de ikke tjener penger så det syntes. Slik går hver dag i den narkomane sirkel.

Så er det noen som finner et nytt stoff, et renere stoff og så dør noen for de fikk for mye. Hvem bryr seg om det. Helsevesenet rykker ut mange ganger om dagen og setter motgift. Noen ønsker at de narkomane skal ha motgift i lommen. Selve årsaken er det ingen som gjør noe med. Årsaken er at noen tjener så jævlig mye penger på andres elendighet og da er det farlig å tre inn å gjøre noe med det.

Vi lokkes inn i det. Så lenge mor og far begge må jobbe for å betjene lån og opprettholde en standard så blir det lettere for barna og lokkes ut på de skrå breddegrader. Denne lokkingen fortsetter i skolen, i videregående, på barer og andre tilstelninger. Kulturens mange scener frister. Man blir avslappet, lettere, tørr si og utføre ting, og så plutselig er man fanget i et nett med en ødelagt sniffet nese.

Stadig trenger man mer og mer. Noen setter et skudd, men det er kulere å sniffe eller røye faenskapet. De fleste blir fattige, noen blir steinrike og staten får mindre å rutte med til de opprinnelige oppgavene. Sakte, men sikkert rusler vi til stupet.