Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da pensjonsreformen ble iverksatt fra 2011 fikk alle pensjonister, også de som allerede har vært pensjonister lenge, et nytt regelverk når det gjelder regulering av løpende ytelser. Hvert år skal løpende pensjonsytelser reguleres 0,75 % lavere enn inntekten til yrkesaktive. For hvert år som pensjonist vil man sakke akterut i kjøpekraft sammenlignet med yrkesaktive. Årets oppgjør kan bli artig, da det ser ut til at det blir et nulloppgjør. Med en underregulering på 0,75% vil pensjonistene risikere å gå ned i pensjon om Stortinget holder på sitt vedtak. Da straffes en million mennesker i Norge. Hva gjør da pensjonistene ved Stortingsvalget i 2021?
Å få 0,75% mindre enn en yrkesaktiv høres kanskje ikke så galt ut. Bagateller sier man, men det som glemmes er beregningsgrunnlaget. Får en yrkesaktiv med 500 000 kroner i lønn, gir 4 % økning 20 000 kroner i lønnsøkning. Pensjonisten får mindre enn halvparten. Etter ti år blir forskjellen nærmere 10%.
Den tærende ensomheten tar ikke ferie
Ingen lever av prosenter
Mat, drikke, husleie, bensin, strøm og oppvarming koster det samme uansett hvem man er og da blir spørsmålet hvorfor skal en yrkesaktiv ha så mye mer enn en pensjonist. Etter ti år har gapet mellom den arbeidende og pensjonisten blitt stort, og vi er i ferd med å lage et samfunn bestående av to klasser. De som jobber og de som ikke jobber. Dette er ikke en måte å sette pris på de som har gjort sitt for landet. Det må legges inn et fast kronebeløp som et tillegg hos pensjonistene, i tillegg til den prosentvise økningen. Da blir gapet mindre. Ingen lever av prosenter, men av kroner.
I tillegg reduseres grunnpensjonen for gifte pensjonister. Begrunnelsen er at det er billigere å bo to sammen. Man skal straffes for å være gift. Hvorfor er det billigere å være to? Riktignok kan de bo sammen, men de spiser begge to. Begge to bruker klær. De reiser begge to, de har behov for mer medisinske hjelp, de trenger mer ekstern bistand enn yngre, så kostnadene er der.
En pensjonist som bor i eget, kanskje arvet hus, risikerer å måtte selge huset om eiendomsskatten innføres i din kommune. En urettferdig skatt på boligen, en skatt som ikke tar hensyn til inntekt eller pensjon, men som slår til uansett betalingsevne. Opp til fem promille av verdien kan resultere i titalls tusen kroner for en minstepensjonist. Husets verdigrunnlag har øket. Resultatet blir at huset må selges og den enkeltes hjem tas fra en. Rått og hjerteløst.
Nå bor Marianne (63) og Tony (64) i bobil: – Dette er som en hytte på hjul
Vil bestemme selv
Heldigvis er arveskatten, eller dødsskatten fjernet, men kan bli gjeninnført om de rødgrønne vinner i 2021. Den eneste sikre måten å slippe arveskatten på er å at AP og Høyre kan samarbeide. De var enige i underreguleringen. De bør kunne bli enige i en ny regulering. Da slipper de små røde partiene å presse AP. En stabil fremtid er det vi trenger.
For den fremtidige generasjonen så bør hver enkelt av oss ha sin egen pensjonskonto bygget opp av skattetrekk, arbeidsgivers innskudd og egne frivillige innskudd. Da vet man hva man har, og hva man får som pensjonist. Det blir ingen forskjellsbehandling av offentlig ansatt eller privatansatte. Da hadde vi tatt noe ansvar selv, men i større grad fått frihet til å bestemme over vår egen pensjonisttilværelse.