Gå til sidens hovedinnhold

Hurra for middelmådigheten! (Inni mitt hode)

Artikkelen er over 2 år gammel

Jeg er middelmådig. Det er du og. Men hva så?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som det krever mot å innrømme feighet, krever det innsikt å vedgå middelmådighet.

I vår prestasjonsdyrkende kultur er «middelmådig» og «middelmådighet» som utvilsomme skjellsord å regne. Når noen får høre at de er «middelmådige» eller at de har prestert «middelmådig» er det all mulig grunn til å regne med at dette ikke akkurat er ment som komplimenter. Det ligger en åpenbar insinuasjon om latskap, dumskap og/eller total mangel på framdrift og ambisjoner bak slike karakteristikker.

Men stopp en halv! Er vi ikke alle mer eller mindre middelmådige? «Middelmådig» betyr nemlig ikke «dårlig», «svakt» eller «talentløst», slik man gjerne oppfatter uttrykket. Det betyr «middels». Det betyr «gjennomsnittlig». Og er det ikke der vi alle stort sett, ærlig talt, befinner oss?

Ja, med noen unntak, selvfølgelig. For noen blir unektelig veldig gode til noe. Noen blir til og med ekstremt flinke til noe. Toppidrettsutøvere. Kulturelite. Finans- og næringslivstopper. Men disse utgjør, selv om det ikke virker sånn, kun en forsvinnende liten andel av den totale befolkningen.

Leif Ove Andsnes spiller ikke sjakk som Magnus Carlsen. Magnus Carlsen spiller ikke klaver som Leif Ove Andsnes. Du og jeg spiller verken klaver som Andsnes eller sjakk som Carlsen. Og det kommer vi da heller aldri til å gjøre.

Men betyr det det samme som at vi da er verdiløse og ubrukelige? Dumme, late og/eller uten ambisjoner? Selvfølgelig ikke. Det betyr bare at man er et helt normalt menneske. I likhet med alle andre rundt seg. Livet går faktisk videre. Samfunnet fungerer utmerket. Tro det eller ei, det går stort sett bra.

De aller, aller fleste av oss er nemlig helt middelmådige på de aller fleste av livets områder. Noen er litt flinkere enn gjennomsnittet på noe, men samtidig litt dårligere enn gjennomsnittet på noe annet. Men alt i alt er vi alle sånn passelig flinke til det meste. Og stort sett holder det i lange baner.

Slapp altså av. Ta det med ro. Pust med magen. Du og jeg, vi blir kanskje aldri nummer én. Men det gjør ikke noe. Det er helt i orden. For å si det med den nå avdøde sosialmedisin-professoren Per Fugelli (for øvrig en nok noe over gjennomsnittet intelligent og innsiktsfull mann): Gi litt mer F... og få samtidig et bedre liv.

Supermann er nemlig bare en tegneserie.

Kommentarer til denne saken