Plutselig hørte jeg det. Lyden av små klør som skrapte mot metall...

Suzanne Kristoffersen er journalist i Tønsbergs Blad.

Suzanne Kristoffersen er journalist i Tønsbergs Blad. Foto:

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det var en søndagskveld jeg sto og ryddet på kjøkkenet, at jeg hørte lydene. Noe krafset og kravlet under vasken. Lyden av små klør som skrapte mot metall var ikke til å ta feil av, og jeg gikk fra trøtt til lettere panisk på få sekunder. For jeg visste med en gang hva det var. Rotter!

En av de tingene jeg aldri hadde fått gjort. Eller, det vil si … en av de tingene jeg aldri hadde fått pappa til å gjøre for meg, var å bygge inn rørene under vasken. Og nå var rottene på vei opp gjennom sprekkene fra krypkjelleren og inn under kjøkkenbenkene mine.

Alt på grunn av familiens ferskeste medlem. Rottemagneten! Han som hadde tatt over hage, sykkelbod, lommebok.

Nok en gang skulle jeg få svi for at jeg hadde latt meg overtale til å si ja til «kanin».

Ikke tro jeg ikke var forberedt. Jeg hadde jo googlet. Det skulle være dyrevelferd fra a til å. Jeg var helt klar, helt til den hyggelige damen på gården spurte om jeg ville se faren til dette vidunderet vi skulle få med oss hjem.

Den dagen lærte jeg at det finnes noe som heter belgisk kjempe. Monsterkaniner. Og at jeg var eier av en sånn.

Etter noen få måneder vokste nemlig lille kanin seg til en 6,5 kilos slamp med det passende navnet Pondus. Riktignok en elskverdig, kosete, skjønn slamp. Men alt måtte være tre ganger så stort. Vi måtte ha ekstra stort utebur om sommeren, et eget stort vinterbur i boden med utgang til hagen om vinteren. Ekstra mat, ekstra kos. Ekstra, ekstra mye søl.

Det gikk som det måtte gå. En dag oppdaget ungene en «stor mus» som forsynte seg av matskåla til Pondus. Og det skulle vise seg at det slett ikke bare var én. Vi husa en hel familie uti hagen. Ikke var det mus heller.

Det ble full skadedyralarm. En etter en måtte rottene bøte med livet. Det ble nye strenge matregler, og slutt på alt søl. I alle fall nesten. Og nå, nå var det fire hele uker siden sist vi hadde sett rotter i hagen. Vi trodde vi hadde vunnet kampen.

Men de var jo slett ikke borte. De var inne!

Nytt besøk av mannen fra skadedyrkontrollen. Jakten var i gang. Han begynte under vasken, undersøkte der rørene kom opp, men klarte ikke se at det var noen glipper ned til kjelleren. Kunne ikke se noe tegn til rotter heller. Merkelig!

- Jeg VET de er der, sa jeg. Jeg har hørt dem.

Så gikk han ut for å undersøke. Etter en stund kom han inn igjen. Smilte litt.

– Bli med ut, så skal du se.

Han åpnet takrenna utenfor kjøkkenet. Nederst kravlet det en liten krabat. Klør mot metall. Ingen pels.. Vinger …

Jeg ble noen kroner fattigere og følte meg bitte litt dum. Men jeg fikk noen gode råd på veien, et par rottefeller i tilfelle, og mest av alt, ro i sjela.

ROTTEMAGNETEN: Seks år har gått, og så vidt jeg vet har ikke Pondus hatt besøk av rotter igjen. Jeg har i alle fall ikke sett noen...

ROTTEMAGNETEN: Seks år har gått, og så vidt jeg vet har ikke Pondus hatt besøk av rotter igjen. Jeg har i alle fall ikke sett noen...

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken