Gå til sidens hovedinnhold

Problemet med den kristne kulturarven er at selv ikke kristne ser den

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ludvig Bø ser det 30.8. som et stort problem er at selv ikke-kristne «kjøper» at den kristne kulturarven er viktig for Norge. For ifølge Bø er den verken viktig, klar eller unik. Han reagerer dermed på at et så sekulært land har «en ekstrem frykt» for å miste denne arven «som visst nok er essensiell for samfunnet».

Bøs spørsmål og forslag til svar viser at han ikke har forstått hva den kristne kulturarven er. For den handler lite om politiske standpunkter eller fraser. Den er langt mer essensiell for samfunnet enn som så. De fleste har den i ryggmargen. Og nettopp derfor er det så lett å overse eller undervurdere den. Den er luften vi puster i, og grenene vi sitter på.

Les også

Det store problemet er at selv ikke-kristne «kjøper» argumentet med at den kristne kulturarven er viktig for Norge

Den kristne kulturarven handler om hele vår opplevelse av virkeligheten, fra verdier til vitenskap. Slik ateistiske historikere som Tom Holland og Tim O’Neill understreker var den norrøne og antikkens verden nådeløs, med ære, makt og rikdom som høyeste verdier. Dette ble snudd opp ned med Jesus på korset. Den allmektige Gud ble ikke bare født på jorden, fattig og hjelpeløs, men døde sammen med de verste forbrytere.

Resultatet endret hele virkelighetsbildet. Alle hierarkier ble snudd på hodet. Den svake skulle ikke lenger foraktes eller overses. Offeret for andres ugjerninger kunne bli helgen. I stedet for å være en av mange verdier, ble nestekjærlighet aksen alt dreide seg rundt. At en rasjonell Gud hadde skapt universet, forsterket troen på lover i naturen og at det var mulig å oppdage dem. Å forske på naturen ble sett på nærmest som en gudstjeneste og resultatene skulle være til nytte for folk flest.

Det var også essensielt at vi gikk fra et samfunn der æren og ætten la premissene til et samfunn der individet og rettsstaten var i høysetet. Idealet var ikke lenger å gjenopprette ættens ære med harde midler, men å bekjenne synd og gjøre opp. Min samvittighet ble viktigere enn ættens ære. Vi gikk gradvis fra en kollektiv æreskultur til en individualistisk skyldkultur. Når skriftestol og botshandlinger var hverdagen, ble selvkritikk naturlig, selv om det kunne sitte langt inne.

Jeg bør vende det andre kinn til, selv om noe slikt er lite egnet til å beskytte meg. En slik endring tvang fram et behov for en god og sterk stat som kunne håndheve loven.

Prosessen tok tid. Fyrster var fortsatt grusomme, men kunne nå møte egen skyldfølelse og andres anklager på langt sterkere grunnlag. Vi begynte for alvor å se at alle var skapt frie og likeverdige med umistelige rettigheter, slik det ble formulert på 1700-tallet. Det ble stadig mindre troverdig å unnskylde grusomme straffer med at de var nødvendige for å motvirke forbrytelser. Vår kristne kulturarv gjorde at vi følte stadig mer avsky overfor en del av hva våre kristne forfedre gjorde.

Slik psykologen Joseph Henrich viser ble vi de rareste i verden, The WEIRDest People in the World. Vi ble utdannede, individualister, velstående og demokratiske. Grunnen var enkel: Kirken klarte å bryte med klan- og ættesamfunnet. Ekteskap mellom søskenbarn ble forbudt. Både brud og brudgom måtte samtykke før man kunne gifte seg, selv om også foresatte kunne ha et ord med i laget.

Synet på kjærligheten endret seg, spesielt fra 1200-tallet. Historikeren Bjørn Bandlien forklarer at nå kunne mannen elske en kvinne og ha kjærlighetssorg uten å bli sett som svak og æreløs. En stor kilde til kamp og kaos, drap og blodhevn var borte. Kvinner mistet ikke lenger tre ektemenn eller kjærester før de fylte 30.

Dette er bare en antydning om noe av alt som gjør at Bø ikke treffer med at begrepet kristen kulturarv «forutsetter en enhetlig og statisk kristendom», slik at katolikker. pinsevenner og andre ikke har samme eierskap til kulturarven. Tvert imot er arven like fundamental i Norge, enten man regner seg som kristen eller ikke.

Poenget er ikke om også andre religioner og livssyn kan tro på «nestekjærlighet», men hva som er den bærende visjonen. I en kristen kultur er det å ta vare på de svake og gi av sin kjærlighet. Hjelpe ofre og marginaliserte. Gjøre sin plikt, følge sin samvittighet og be om tilgivelse.

Forhåpentligvis er det slik i flere kulturer, men det gjør ikke dette noe mindre til en kristen kulturarv i Norge.

Bø nevner abortdebatten, men selv den er gjennomsyret av dette. Ingen partier sier at menneskeverdet er uviktig. Hovedspørsmålet er hvem som er den svakeste vi skal ta mest hensyn til, kvinnen eller fosteret, og når fostre får menneskeverd.

De flest har i praksis et dypt eierskap til det vi bredt kan kalle den kristne kulturarven. Styrken i arven viser seg i at vi tar den som så universell og selvsagt at selv ikke kristne ser den.

Kommentarer til denne saken