«Forfulgt» uten grunn, men noen unnskyldning får du ikke

ILLE: Skal det være sånn at det min sønn som voksen skal bli oppfattet som mistenkelig hvis han snur i døra på Oslo S? spør innsenderen. Foto: NTB scanpix

ILLE: Skal det være sånn at det min sønn som voksen skal bli oppfattet som mistenkelig hvis han snur i døra på Oslo S? spør innsenderen. Foto: NTB scanpix

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Hvordan skal vi kunne bekjempe både den subtile og åpne rasismen i samfunnet vårt om vi ikke tar et ærlig og konstruktivt oppgjør med den institusjonaliserte offentlige diskrimineringen?

DEL

MeningerHan går av toget, ut på perrongen og opp rulletrappa. Han gleder seg til å treffe gamle kjente, koble av med mimring og latter etter travle dager på jobb. Fingrene fisker etter telefonen i bukselomma. Har han glemt den på togsetet? Han snur seg brått for å prøve å rekke tilbake til toget før det kjører videre.

Vilde Røsok Bojang

Vilde Røsok Bojang

Noen roper bak ham «hei, stopp!». Han ser seg over skulderen og skjønner straks det er sivilt politi som løper opp bak ham. «Hvorfor snudde du da du så oss? Få se identifikasjonspapirer». Han sukker tungt og forsøker raskt å forklare om telefonen som ligger igjen på togsetet, at det at han snudde i døra ikke hadde noe med dem å gjøre. Toget må han avfinne seg med at han ikke rekker, mens politiet ransaker både lommer og sekk. Etter dop. Det er ikke første gang, og det blir heller ikke siste. De finner ingenting denne gangen heller.

Noen uker senere står han med venner forventningsfull i køen utenfor et utested. Skoene og skjorta er nøye plukket ut og han kjenner forventningen i kroppen mens de hører bassen bak døra som slår opp og igjen mens folket siver inn i klubben i puljer. I det øyeblikket det er hans tur kjenner han en hånd rundt overarmen. Adrenalinet pumper mens han snur seg og oppfatter beskjeden om å flytte seg. Han forsøker å holde hodet kaldt «Ikke rør meg. Slapp av. Jeg flytter meg!». Så får han beskjed om å legge seg ned på bakken for at de kan ta på ham håndjern.

Ikke snakk om at han legger seg på magen i sørpa med den nye skjorta – han legger derfor hendene på ryggen og snur seg som for å tilby hendene sine. Det neste han husker er at han kjenner asfalten mot tinningen og smaken av grus. Foran en tettpakket kø av feststemt Oslo-ungdom. Etter noen øyeblikk i baksetet på politibilen ble det konstatert at de hadde feil mann og han reiser nedbrutt og lei hjem for kvelden.

Hvem er han? En hvilken som helst svart mann i hovedstaden.

De aller tøffeste, gjerne de som er oppvokst i Norge og har lært at alle mennesker er like mye verdt kan finne på å etter hvert prøve seg på en klage. Men blir du stoppet i narkotika- eller utlendingskontroll og det ikke finnes noen grunn for arrestasjon, vil ikke saken bli rapportert eller registrert på noe vis. Det forblir vanskelig å finne ut hvem som stoppet deg eller hvorfor. Rent offisielt skjedde det aldri noe.

Noen gir seg der eller lar være å prøve seg på tilbakemelding. Men hva gjør de den dagen de selv behøver hjelp fra politiet?

Nylig fødte jeg en liten gutt. Min mann er fra Gambia og det synes. Jeg leser meg opp på temaet etnisk profilering og finner spor av aktivt arbeid mot såkalt etnisk profilering i Norge helt tilbake til 1993. Da var jeg bare tre år gammel – så gammel som min datter er nå. Det var rundt den tiden jeg danset til Michael Jacksons sang «They don’t really care about us» hjemme i stua, uten å ane hva den handlet om. Siden den gang har det vært noen fine ord og målplaner. For snart 15 år siden ble det tatt opp på Stortinget, om man skulle registrere slike kontroller og om de som blir kontrollert skulle kunne be om kvittering. Saken fikk ikke gjennomslag den gang.

Lite tyder på at forholdene er bedret for dem som berøres. Mammahjertet mitt knuses av tanken på at min lille gutt skal rekke å bli en voksen mann som per definisjon oppfører seg mistenkelig hvis han snur i skyvedøra på Oslo S. At han i teori og praksis skal kunne stoppes og ransakes regelmessig uten at praksisen på noe vis kan evalueres, etterprøves eller spores tilbake om han skulle klage.

Mange steder i Europa og USA jobbes det i dag kontinuerlig med problematikken, Norge havner i bakevja. I den rapporten «Reducing Ethnic Profiling in the European Union» anbefales en helhetlig tilnærming med hovedsakelig fire punkter som har vist seg effektive. Det første uunngåelige steget er så enkelt og samtidig så vanskelig som å nettopp anerkjenne problemet. Å iverksette systemer for kartlegging av politiets praksis for å avdekke eventuell etnisk profilering frontes også som viktig. Dette tiltaket er ikke er satt ut i livet i Norge.

Politiet er også mennesker, men mennesker gjør feil og vi er alle et resultat av våre erfaringer. Om man gjentar feil og aldri får tilbakemelding eller oppfølging, hvordan skal man da bli bedre? Likhet for loven er definert av FN som en menneskerett. Ikke bare er de uheldige følgene av etnisk profilering godt dokumentert, men det er også vist gang på gang at det ikke er en effektiv måte å jobbe på.

Hvordan skal vi kunne bekjempe både den subtile og åpne rasismen i samfunnet vårt om vi ikke tar et ærlig og konstruktivt oppgjør med den institusjonaliserte offentlige diskrimineringen?

Justisministeren får nå et skriftlig spørsmål til besvarelse fra Une Aina Bastholm (MDG) på Stortinget. «(…) Hva er omfanget av etnisk profilering i Norge og hva gjøres for å redusere opplevelse av etnisk disproporsjonalitet og unødvendige eller ubehagelige politikontroller av minoriteter?» Blir svaret her en anerkjennelse av problemet slik at man kan bevege seg videre mot en kartlegging og helhetlig tilnærming? Jeg kan ikke annet enn å håpe. Jeg ønsker at også mine barn skal kunne vokse opp til å ha tillit til den etaten som er satt til å beskytte dem.

Vilde Røsok Bojang

Artikkeltags