(Østlands-Posten)

– Det tok knekken på suget av rus med en gang. Det var en stor lettelse. Jeg fikk tilbake følelser etter å ha bare tenkt på én ting hele tiden, forteller Aleksander.

I en hjemmekoselig stue i Larvik sitter paret Aleksander og Linda Vattøy Dyrhol. For noen år siden kunne de ikke sett for seg at de kom til å sitte her i eget hus med barn og jobb.

Aleksander var 13 år da han prøvde amfetamin for første gang, og har levd et tøft liv i rusmiljøet. Aleksander klarte å slutte med alle illegale rusmidler i 2014, men da han i 2015 fikk delta i et prosjekt med en ny behandling ble han også kvitt medisinene fra Legemiddelassistert Rehabilitering. Nå ønsker paret å fortelle om behandlingen for å prøve å gjøre en forskjell.

– Dette er en kamp vi bare må ta. Denne behandlingen reddet livet til Aleksander. Kunnskapen må ut og folk må få vite om dette prosjektet, forteller Linda.

Les også: Over 21.000 mennesker har delt facebookinnlegget til Aleksander (29): – Håper noen vil gi meg en sjanse

 

Første i verden

Formålet med den norske studien er å finne ut om langtidsvirkende naltrekson er mer effektiv enn subuksone i å redusere bruk av heroin og andre illegale rusmidler hos opioidavhengige i den første perioden etter avrusningen. Lars Tanum, forsker ved Senter for rus og avhengighetsforskning ved Universitet i Oslo, er prosjektleder og førsteforfatter av studie.

Legemiddelet naltrekson er godkjent av legemiddelverket i USA og (Vest-)Russland, men er per i dag ikke tilgjengelig på markedet i Norge eller Vest-Europa. Dette er den første studien som er gjort på langtidsvirkende naltrekson i Vest-Europa, og den første studien i verden som sammenlikner langtidsvirkende naltrekson med suboksone. Behandlingen består av en sprøyte med naltrekson i muskulaturen en gang hver fjerde uke.

Anbefaler behandlingen

En god venn tipset Linda om prosjektet etter å ha lest om en mann som hadde deltatt i det norske studiet. Linda startet umiddelbart en ringerunde som til slutt førte henne i kontakt med ledelsen for prosjektet. Etter lang samtale og intervjuer fikk Aleksander plass i prosjektet og fikk sin første sprøyte 8. juni 2015.

– Vi trengte dette sårt. Barnevernet begynte å bli blandet inn og vi hadde et enormt press. Til dette punktet hadde vi vurdert alle muligheter, forteller Linda.

Aleksander forteller at det var krevende å avruse seg før behandlingen og mener at selv om sprøyten var redningen så hadde det ikke gått hvis han ikke hadde vært motivert nok.

– Dette var redningen min. Det kan gå galt, men det betyr bare at man ikke er klar eller motivert nok, sier Aleksander.

 

Slutt på sprøytene i desember

Selv om sprøytene fungerer for Aleksander har det blitt bestemt at siste sprøyte blir satt i desember, men Aleksander og Linda gir ikke opp av den grunn. De har bestemt seg for å stå på for dette prosjektet.

– Når du da har muligheten til å få noe som hjelper, men på grunn av manglende bevilgninger blir de fratatt det, så er det utrolig synd. Vi skal kjempe for denne saken til stortingsrepresentantene våkner, sier Linda.

Selv om sprøytene tar slutt er ikke Aleksander redd for å falle tilbake.

– Det har gått såpass lang tid nå, så jeg føler meg ganske trygg. Nå har jeg alt det jeg trenger. Det er ikke noe alternativ å gå tilbake. Jeg har innsett at det er ikke verdt å ruse bort livet sitt, forteller Aleksander.

Les også:

Misfornøyde med LAR

I flere år gikk Aleksander til Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) for rusproblemet. Behandlingen og støtten de fikk her er ingen av dem fornøyde med.

– LAR er et kontrollregime, som ikke har fokus på rehabilitering i det hele tatt. Aleksander sitter her i dag på tross av LAR, ikke på grunn av LAR, sier Linda.

Aleksander forteller at han følte seg fanget av å måtte gå på apoteket hver dag for å få behandlingen sin, i tillegg til urinprøver flere ganger i uken. Han fryktet å søke jobb på grunn av fraværet dette ville medføre.

– Det var rett og slett slitsomt å være i behandling av LAR. Jeg ble deprimert av det, forteller Aleksander.

– Ruspolitikken bør vende blikket innover. I stedet for å spørre hva som er galt med personene bør de spørre seg hva som er galt med behandlingen, legger Linda til.