Gå til sidens hovedinnhold

Samarbeid gir bedre beredskap

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Brannvesenet i Larvik er vår regions spesialister på dykkeberedskap. En artikkel i avisen viste nylig hvor høyt profesjonelt nivå de har og hvilken kapasitet de er når ulykken først skjer. I en sjøglad region som vår er det naturlig med dykkerberedskap.

Beredskapen settes stadig på prøve. Vi opplever ulykker og katastrofer som overstiger eller ligger utenfor den beredskapen blålysetaten er trent og dimensjonert for. Vår beredskap er vanligvis ikke forberedt på å håndtere det vi kaller CBRN (kjemiske, biologiske, radioaktive eller nukleære midler), redningsdykking, USAR (Urban Søk og Redning), større transport og industriulykker, naturhendelser som skogbranner og flom.

Det går ikke an å ha tilfredsstillende beredskap for alle disse eksemplene lokalt. Beredskapen er såpass kostbar og kompetansekrevende at flere kommuner må dele på oppgavene. Det bør utvikles bedre samarbeid mellom kommuner, kommuner-stat, kommuner-frivillige organisasjoner og med næringslivet. Droneberedskap er et eksempel på interkommunalt samarbeide. Droner kan fylle flere funksjoner og dekke flere beredskapsbehov, men er foreløpig så spesialisert at det bør forbeholdes noen få brannvesen.

Det er kommunene som har ansvar for den grunnleggende brann- og redningsberedskapen. Frivillige organisasjoner er et viktig supplement, og i enkelte tilfeller avgjørende for vår evne til å håndtere hendelser. Staten har også et stort ansvar. Det er politiet som i de fleste tilfeller leder hendelser som truer liv og helse. Staten har også ansvar for helseberedskap, og staten bidrar med forsterkning gjennom for eksempel Sivilforsvaret og Forsvaret.

Beredskap vil være en vurdering av hva og hvor mye er godt nok. Hver enkelt kommune kan ikke ha beredskap mot alt vi kan tenke oss kan inntreffe. Ofte vil det være nok å ha spesialistkompetanse, som dykkeberedskap, innenfor en region. I noen tilfeller er det ikke samfunnsøkonomisk riktig å ha beredskap flere enn ett til to steder i landet.

Innenfor regionen Vestfold-Telemark og Buskerud, som er ett politidistrikt / en brannalarmregion, har vi potensiale til å utvikle samarbeidet slik at vi i større grad kan være forberedt på å håndtere et enda større spekter av hendelser. Jeg tenker da på eksemplene jeg har nevnt i innledningen. Raset på Gjerdrum er et annet eksempel. En jordras i vårt område vil kunne kreve bistand fra mange brann- og redningsvesen i området rundt oss. I 2016 fikk vi en hendelse med hvitt pulver på postterminalen på Borgeskogen. Hendelsen førte til at vi måtte vente på nasjonale ressurser fra Oslo.

Larvik kommune vurderer å legge ned redningsdykkerberedskapen ettersom kostnaden er for høy å bære for en enkelt kommune alene. Nærmeste brannvesen med redningsdykkere vil måtte rykke ut fra Kongsberg eller Arendal. Flere brannvesen i vårt fylke har overflatereddere som også har en livreddende funksjon. Vi er et turistfylke med betydelig aktivitet på og langs vannet i sommerhalvåret.

Store logistikktunge hendelser som flom, skogbrann og omfattende akutt forurensning varer over tid og vil kreve utstrakt samarbeid. Ved akutt forurensing er samarbeidet regulert gjennom interkommunale utvalg mot akutt forurensning. For skogbrann eller flom har vi ikke et slikt krav. I deler av fylket er det etablert samarbeid kommunene mellom. Sommeren 2018 minnet oss på hva et endret klima kan gi av fremtidige prøvelser. Flere langvarige og store skogbranner krever at vi har en helhetlig ledelse på tvers av kommuner og fylker.

Beredskapen må og bør planlegges helhetlig. Det er behov for å samarbeide mellom offentlige myndigheter, frivillige organisasjoner, og næringslivet. Redningsdykking kan for eksempel være en beredskap hvor samspillet med frivillige organisasjoner sikrer nødvendig beredskap.

Skal vi styrke beredskapen krever det vilje til samarbeid. Kommunene i vår region bør gå sammen om å utrede hvordan vi kan styrke det regionale samarbeidet og utvikle felles beredskap. Utredningen bør se på hvilke særlige kapasiteter vi i sum kan vedlikeholde og hvordan finansieringen deles på kommunene. På enkelte områder er det muligheter for statlige insentiver. Det bør også ses på hvilke deler av beredskapen som kan leveres av frivillige organisasjoner. Røde Kors er et eksempel på frivillige som leverer viktig beredskap.

Klarer kommunene å gå sammen om å utvikle hver sine spesialområder, vil vi som region være vesentlig bedre forberedt på å håndtere hele spekteret av tenkelige og utenkelige hendelser. Et samarbeid har i seg selv en verdi. Skal vi få til en bedre beredskap som klarer å dekke de fleste av våre trusler, vil det kreve politisk initiativ og vilje for å dra i gang prosessen.

Kommentarer til denne saken