Sånn sett er Husbonden heldig. Konemor er fullbefaren snekker, særlig på det teoretiske planet

Av
DEL

MeningerDet snekres over en lav sko i nabolaget. I hagestuen hører jeg drill og morsomme verktøy som drives av kompressor. En gravemaskin har akkurat planert ut noe jeg ikke aner hva skal bli, og min høyst beskjedne natur hindrer meg i spørre naboen om de skal ha belegningsstein i hagen, eller kanskje et svømmebasseng med platting rundt. Jeg er selvsagt ikke spesielt nysgjerrig heller.

Noen ekstra meter i luftlinje hører jeg diskusjoner mellom han som snekrer, og hun som helt tydelig har det store ørneblikket for detaljer. Det minner litt om de som kjører bil fra baksetet. «Backseat-driver», på «godt» norsk. Altså de som vet bedre enn noen andre at fartsgrensen er direkte knyttet til gasspedalen, og at man virkelig aldri kan få mange nok gode råd med på veien, enten man vil eller ikke. Helst det siste.

LES OGSÅ: Tyttebærtur, matauk, potetferie. Covid fikk akkurat nådd oss så ikke det gikk i glemmeboken

Sånn sett er Husbonden heldig. Konemor er fullbefaren snekker, særlig på det teoretiske planet. Rådene har empirisk substans, må vite. Nå er det et gammelt gjerde som skal til pers, og selvsagt må begge to involveres i prosjektet. Det er jo ikke slik at man bare kan sette i gang med forefallende arbeid, og la hele byrden hvile på skuldrene til den ene. Det ville jo vært dårlig gjort.

Så jeg involverer meg med kaffekopp og stol. Jeg har en rygg som ikke er kompatibel med praktisk snekkerarbeid, men som fullverdig kompensasjon i den andre enden har jeg snekkerkurs i «nagling av takpapp på skur», fra Operasjon Dagsverk 1988. Verdens mest tålmodige vaktmester videreførte kunnskap om hva som er korrekt grep om hammeren. Slik kompetanse er en gavepakke for den som f.eks skal reparere et gjerde, og behøver gode råd underveis.

LES OGSÅ: Så får vi som ikke har fått somlet oss til å leie hytte, båt eller bobil, brette opp ermene og fortsette oppussingen

– Er du sikker på høyden til venstre?

– Mhm, svarer Husbonden. Skruer i munnen, drill i hånden. Da er det ikke lett å svare med lange setninger.

– Har du tenkt på om de nye plankene skal vende inn mot naboen, eller mot oss?

– Mhm, svares det bekreftende. Jeg vet bare ikke hva som er fasiten. Om det er innover eller utover, eller om han bare sa et slags ja.

Jeg tar en liten sup av kaffekoppen. Ser vateret som ligger i gresset. Husker plutselig at han ønsket seg laservater til jul, og at jeg har glemt det helt til nå, men jammen skal jeg prøve å huske det til neste jul.

Nå må han ha litt praktisk hjelp. En tverrgående planke må holdes så den ikke siger ned etter at den er ferdig vatret. Det er jammen flaks for ham at jeg er der i nødens stund og kan være håndlanger.

– Har du vatret skikkelig i starten så det ikke blir feil i enden, spør jeg hjelpsomt.

Ikke noe svar.

– Jeg sa, har du vatret skikkelig i starten så det ikke blir…

– Jeg hørte deg, svarer Husbonden:

– Det er i vater.

– Ja, men har du vatret i starten?

Før han rekker å svare, ringer mobilen. En god venninne er på tråden. Husbonden er ikke sen med å permittere Konemor.

– Bare ta den du, jeg klarer meg. Og sett på kaffen samtidig. Du har jobbet lenge her nå, ta gjerne litt lunsj også. Hundene vil sikkert også ha en tur.

Så jeg tar opp mobilen, og svarer:

– Hei, er det deg? Så koselig! Vi reparerer gjerdet her.

Vi, faktisk. Et av verdens beste ord. Ingen backseat-snekker her, nei.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags