– Vi er i mål, ring ambulanse!

Hvert år pakker noen tusen kvinner og menn, mest menn, skipssekken og mønstrer på en stor eller liten seilbåt for å tilbringe innunder et døgn på skrå.

Hvert år pakker noen tusen kvinner og menn, mest menn, skipssekken og mønstrer på en stor eller liten seilbåt for å tilbringe innunder et døgn på skrå. Foto:

Du må tåle mye vann, søvnmangel, hard vind og ingen vind, hvis du skal ha noe å gjøre i Færderseilasen. Alle er ikke like godt rustet. En gang seilte jeg sammen med en som holdt på å dø.

DEL

MeningerI mange år led jeg av en vrangforestilling, en indre stemme, som sa at det ikke ble sommer uten å ha seilt Færder’n. For min del hadde det ikke med en velutviklet sans for konkurranser å gjøre. Akkurat det har jeg nemlig et avslappet forhold til, men det holdt på å gå skikkelig galt én gang. Mer om det senere.

Vi var to faste – skipper og co-skipper – med vekslende mannskap. På grunn av stor pågang fra vennekretsen, var mannskapet ofte så vekslende og urutinert, at det tidvis ble helt parodisk. Men det viktigste var å delta og nyte selve seilturen. Regel nummer én for nye gaster var å strø og spy i le – altså aldri mot vinden – og ellers ha på vest og holde seg fast. Stort sett ble regelen fulgt.

LES OGSÅ: Høy sjø på soverommet: Man svettet som i en finsk badstue der man lå

Jeg har opplevd å unnagjøre regattaen på 12 timer, men har også kommet tuslende i vindstille for motor tre timer etter at moroa var avblåst. Da hadde vi vært ute i 27 timer. Jeg har også vært med på en liten kortvarig storm i Oslofjorden  – og da snakker vi om en vindstyrke på mellom 20,8 og 24,4 meter per sekund. Da detter det trær og takstein flyr av husene  – og det er et helvete i liten seilbåt. Vettugt? Overhodet ikke. Men vi har hatt mange dager i strålende solskinnsturer med innlagt bading også.

Øy, det knekkebrødet er for tungt!

Hvert år pakker noen tusen kvinner og menn, mest menn, skipssekken og mønstrer på en stor eller liten seilbåt for å tilbringe innunder et døgn på skrå. Noen skal på en virkelig konkurransebåt, der hver seiler får ha med seg en halv liter vann og to skiver knekkebrød hver, én av dem med pålegg. Her skal det ikke for mange ekstra gram om bord. Andre har en mer romslig servering. Vår båt har med ett unntak tilhørt den siste kategorien.

En standard Færder-seilas begynner ofte med god vind i startområdet utenfor Aker Brygge. Flåten av seilbåter krysser fram og tilbake i god fart og er hovedsakelig opptatt av å unngå kollisjon.

LES OGSÅ: O vår med din vrede

Vi setter kursen mot startlinjen og glir over rett etter siste startskudd. Perfekt. Så dør vinden. Da gjør vi alt vi kan for å holde baugen i fartsretningen og passe på at ingen får tredd sitt salingshorn inn i våre over- og undervant, og at vi ikke dunker borti noen mens vi slingrer i bølgene etter Nesodden-båten – som har utrolig mange avganger. Sakte driver vi tilbake over startlinjen.

Strøm-vind 1–0

Etter et par timer kommer vinden igjen, og motet stiger. Nå gjelder det å komme forbi Drøbak før vinden på nytt legger seg. Vi trimmer seil og gjør alt vi kan for å klare det, noe vi selvfølgelig ikke gjør. På det trangeste i Drøbaksundet blir vi innhentet av danskebåten, som sett fra vårt dekk er uhyggelig stor og den tuter veldig høyt. I kjølvannet kommer et cruiseskip som er enda større. Vi går akkurat klar, og så møter vi strømmen som nå er på vei inn fjorden.

LES OGSÅ:   Alle dumme ting er tre

En stund går det bra. Så dør vinden igjen og strømmen tar oss sakte mot Oslo igjen. Da hører vi om de største og raskeste båtene på radioen. De har rundet ved Færder og er allerede på vei mot mål.

Ja vel. Ut med dreggen, fram med gitaren og en liten pils. Jammen klimpres det ikke fra nabobåten også. Vi faller inn i samme refreng og humøret stiger. Fra en av båtene høres en trompet. I en båt som dupper litt til babord for oss kan vi se en mann som er vennlig nok til å la være å spille trekkspill. Fra byssa serveres det lapskaus. Timene går og atmosfæren er relativt avslappet. Mørket senker seg så vidt, som det gjør i juni. Og med lanternene tent, ser Færder-flåten ut som en by i drift.

LES OGSÅ:  Det var bare en løsning. Mannen måtte ut. Nå!

Nordavinden kommer i grålysningen. I rasende fart blir tomgods og tallerkener, kopper og glass stuet vekk. Ingen rekker å vaske noe som helst. Opp med dreggen og av gårde bærer det. Visst er det juni, men den grytidlige sommermorgenen med nordavind er likevel hustrig. Alle er trøtte, men nekter å legge seg. Nå skjer det jo noe. Vi har masse klær og stø kurs mot Filtvet hvor vi skal mellom en utlagt bøye og land. Plassen er ikke altfor stor – og naturligvis når vi fram sammen med noen hundre andre.

Med bom og spribom ut til hver sin side i medvinden, blir det en artig øvelse å unngå at noen hekter seg i hverandre. Dessuten prøver alle å forhindre ukontrollert jibbing, altså at bommen fyker over fra den ene til den andre siden med dødelig kraft. Alle klarer ikke det.

Hva, premie?

Så fyker vi sørover mens saltvannet skummer om baugen, og ferskvannet bøtter ned fra en mørk sommerhimmel. Fortsatt har ingen sovet. Herlig, hva?

Som nevnt innledningsvis, deltok vi stort sett for turens skyld, og hadde som ambisjon ikke å gjøre det dårligere enn å havne cirka midt på resultatlista for vår turklasse. Det skar seg én gang. Vi havnet på premieplass. Det ødela hele opplegget. Året etter var vi ute og trente i ukene før regattaen, og stilte til start med en båt som for en gangs skyld ikke var fullastet med godsaker, men til ingen nytte. Resultatmessig havnet vi midt på lista igjen, og alt var som før.

Også den siste gangen jeg seilte Færder’n hadde vi en helt ny og urutinert kamerat om bord. Han hadde gledet seg til å sitte oppe i cockpit og hale og dra i skjøter, ljuge og ta en øl eller to, men ble tidlig ganske slapp. Fra Filtvet, rundt Hollenderbåen og til målpassering måtte han tåle mye godlynt mobbing. Hva var dette for slags Færder-oppførsel. Ligge på køya det meste av tiden? Vi andre brukte jo ikke køyer i det hele tatt.

Da målstreken var passert, pep det igjen fra salongen. Vår mann i køya hadde det ikke bra. Både skipper og co-skipper var enige om den saken etter å ha studert et heller grått og dratt ansikt i lommelyktbelysning. Fulle av medfølelse og varme, sendte vi følgende SMS til pasientens samboer: «Vi er i mål, ring ambulanse!

Den sto på brygga da vi kom, og tok ham med seg uten mye om og men. Resten av mannskapet fikk en ankerdram i hvert sjøbein, før de gikk på land for å få obligatorisk svidd entrecôte og mye mer øl.

Litt senere durte det i mobilen, og en tekstmelding lyste opp:  Alt var vel med pasienten. Infarktet var tatt hånd om, men hadde vi blitt der ute litt lenger så ...

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort. Send oss noen linjer med bilder fra et arrangement som du ønsker å dele i TB.

Artikkeltags