Ett argument får meg til å klø i fingrene: «Freya hører ikke til her.»

Hun blir sett på som invaderende, kunstig, kanskje et resultat av global oppvarming, eller kanskje nedkjøling, ikke vet jeg. Uansett hører hun ikke til her, sies det, og kan følgelig skytes.

Feil.

Hører til

Selvfølgelig hører Freya til her. Alle dyr som klarer å komme seg til Norge på egen hånd – hører til her.

Jeg ser at også biolog Per Espen Fjeld også bruker «høre til her»-argumentet, men jeg mener altså at det baserer seg på et noe foreldet syn på hva og hvordan natur er.

Naturen er ikke i perfekt balanse, og heller ikke et museum. En slik natur ville ikke overleve – den ville ikke engang ha eksistert. Naturen er avhengig av ørsmå variasjoner og tilfeldige hendelser. Det er disse som driver evolusjonen.

Uten evolusjon hadde verden stått på stedet hvil, og vi mennesker ville fremdeles vært encellede dyr, svømmende i urhavet.

Så at det en sjelden gang svømmer en hvalross innover Oslofjorden, det er som det skal være. Det er et sunnhetstegn – og hvalrossen hører definitivt til her.

Les også

Skyt Freya!

Naturen forandrer seg

Vi er her faktisk ved en av miljøvernbevegelsens blindsoner – nemlig at natur forandrer seg.

Ja da, vi forandrer naturen, men den forandrer seg også på egen hånd. Vi kan ikke holde verden slik den var da vi var unger – hvor mye vi enn lengter tilbake. Skogene gror igjen, artene flytter på seg. Lev med det.

Bidrar til utryddelse

Etter min mening burde Freya derfor ikke skytes. Hvorfor skal vi skyte alt som er uvanlig? Alt vi ikke liker? Eller alt som kan være farlig?

Slike holdninger kan i sin tid ha bidratt til utryddelsen av megafaunaen – alle de store dyrene som levde på jorda før mennesket begynte å spre seg for noen titusen år siden. Den viktigste årsaken var nok likevel at vi ikke visste hva vi drev med.

Halvparten av megafaunaen var borte etter kort tid. I Afrika forsvant 18 prosent, i Europa 36 prosent, i Nord-Amerika 72 prosent, Sør-Amerika 82 prosent og i Australia ble 88 prosent av alle store dyr utryddet. Mammuter, mastodonter, kjempehjorter og ditto moskuser, dovendyr på størrelse med elefanter og beltedyr på størrelse med folkevognbobler.

Vi går glipp av mye, for det ble drept av steinalderfolk, lenge, lenge før vår tid.

Jegere

Grunnen til at det ikke gikk så hardt utover dyrene i Afrika, var at det var der mennesket oppsto. Dyrene lærte seg menneskene å kjenne før de utviklet seg til å bli perfekte jegere.

Mammutene i Europa, derimot, møtte de klokeste og beste jegerne verden har sett.

Skulle noen av vår tids aspirerende hvalrossjegere reagere på at jeg sier 50 000 år gamle huleboere var klokere enn dem – så var de antakelig det.

Dør ut

Vi har uansett i dag endt opp i en situasjon der mennesket beslaglegger opp mot 38 prosent av det kloden kan produsere. Vi opptar i tillegg en mye større del av arealet – gjennom landbruk, byer og så videre. Dette betyr at det blir mindre igjen til klodens øvrig noen titalls millioner arter. Dette er stort sett småkryp, og noen få store dyr. De fleste av dem tok jo våre forfedre seg av.

Og vi fortsetter en stolt tradisjon: Siden den industrielle revolusjon på 1800-tallet har vi redusert antall trær på jorda til det halve, fra 6 billioner til 3 billioner. Vi ser heldigvis og takk og pris, en tendens til at verden blir grønnere i dag, men alle våre handlinger har likevel økt takten i artenes utdøing med et sted mellom 100 og 1000 ganger.

Artene dør ut, vi står kanskje på randen av «Den sjette utryddelsen».

Med dette som bakteppe, burde vi kanskje heller lære oss å mestre Freya – lære oss å omgås henne – fremfor å skyte henne. Det samme gjelder for så vidt for ulv, bjørn og jerv også.

Men dette er altså bare min mening.