Gå til sidens hovedinnhold

Sist gang jeg hadde så lav puls, lå jeg i en ambulanse midt i New York. Med de kjekkeste mennene jeg noen gang har sett.

Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg burde kanskje skrevet om noe viktig. Om korona kanskje. Eller at studenter flokker seg sammen i trange kollektiv og har togaparty. Kanskje om valget i USA? Men vet du hva, akkurat nå så bryr jeg meg ikke.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

I snart ett år har jeg skrevet denne spalten. Jeg har skrevet om merkelige, seriøse og rare hendelser og temaer. Alle har på en måte knyttet seg til meg, og derfor til studenttilværelsen. Denne uka hadde jeg egentlig lyst til å skrive om hvorfor folk ikke bare kan oppføre seg ordentlig eller at jeg noen ganger får sykt panikk over at jeg kommer til å ende opp alene.

Det får jeg skrive om en annen gang. For nå sitter jeg i sofaen og ser utover hagen vår. Den er ikke klipt, for det fulgte ikke med en gressklipper til huset. Vier fire tjueåringer som bor her, vi bruker ikke penger på en gressklipper. Jeg kikker også bort på kjøkkenbenken. Det står et lass med brukte tallerkener og kopper. De får jeg vaske etterpå. For når jeg legger meg tilbake i sofaen og kikker opp i taket, er jeg litt redd for at jeg egentlig ikke puster. Jeg kan ikke huske sist gang jeg hadde så lav puls. For så vidt, kan jeg det. Jeg lå i en ambulanse midt i New York City, men de kjekkeste ambulansemennene jeg noen gang har sett og de sluttet ikke å snakke om hamburgere. Men sånn helt ærlig, jeg tror jeg har vært konstant stresset siden 2018.

Les også

Drama i restauranten da lynet slo ned: – Gjestene satte nesten maten i halsen og jentene på kjøkkenet hylte og skreik

Jeg har stresset over alt. Jeg stresset over at jeg var tjukk, at jeg må skrive minimum fire saker hver gang jeg er på jobb for å føle meg vellykket, stresset enda mer over at jeg måtte kjøpe et plagg i large, at jeg har fått en kvise på nesa og jeg stresset over fyrer som leava meg på lest. Jeg stresset over at folk var vellykket, at de ikke svettet når de sto tett i tett på en overfylt buss fra Re videregående skole og at russelåter fortsatt var min guilty pleasure.

Jeg stresset over at jeg fikk enda flere kviser og at enda flere fyrer ikke svarte. Stresset over at jeg må snakke med familie og venner hele tiden, og at jeg måtte ha det bra hele tiden. Jeg kunne stresse over at bikinien ikke matchet, at eyelineren ikke var bra nok og at folk dør som følge av klimaendringene samtidig som folk i Norge trøkker i seg kjøtt som om det var deres liv som sto på spill. Stresset over at jeg stresset.

Les også

Nick fra Tønsberg har populær podkast om klær: – Å være velkledd handler om mer enn å være fjong

Men nå. Sommerferie. Første gang på tre år. Fire uker fra august til september. Jeg har laget cocktails på en mandag, badet i havet på en tirsdag, brent bål i hagen på en onsdag og vært på fotballtrening på en torsdag. Jeg har også greid å låse meg selv ute av rommet mitt, fordi døren min har en smekklås, for så å få en av vennene mine til å dirke opp låsen med en hårlus.

Så nå skal jeg nyte resten av ferien min. Med Pepsi Max, Hvite Gutter, gode venner, masse pasta og en del fotball. Og jeg skal stresse minimalt. For sånn egentlig, er det ingen som bryr seg. Og akkurat nå, gjelder det meg. Om jeg må kjøpe klær i en størrelse større, ja vel. Om en fyr ikke svarer, it's his loss. Om jeg får en kvise, herregud ærlig talt, ingen bryr seg.

Kommentarer til denne saken