Sprøyte gal, eller sprøytegal. Det er vel to forskjellige ting? Det samme kan vel sies om et besøk hos vaksinestasjonen og hos tannlegen. Men på begge steder må jeg forholde meg til stikk. Sprøytestikk.

For en stund siden fikk jeg mine helter The Kids på CD, takket være et megastort crowdfunding-prosjekt iscenesatt av Christer Falck og hans musikkglade venner. CD-en heter «Sønner av Norge», og er et fantastisk album hørt med mine ører. Dette var gutta som ble mine første rockehelter.

Et av sporene heter «Tannlegeskrekk». En låt som jeg syns var både tøff og skummel i 1981, fordi den handlet om å gå til «tannpinær`n», som vi kalte skoletannlegen vår i Holmestrand. Og da «sykesøstera» kom inn i klasserommet og leste opp ditt navn, ja da visste du at det var ingen vei tilbake. Gap opp!

En av tekstlinjene på «Tannlegeskrekk» går som følger; «Han kom fram med ei sprøyte, og sa ta det helt med ro. Dette er bare den første, vent til du får se nummer to. Jeg ble stiv av skrekk, da sprøyta kom for nær. Og hylte jeg vil vekk, fra dette her»

Litt sånn følte jeg det da jeg etter en lang korona-tannlege-pause besøkte tannlegekontoret nylig. Der fikk jeg beskjed om å gape høyt, og fikk følgende spørsmål;

– Har du vondt?

– Eh, nei (litt usikker og nervøst svart)

– Hmm, det var rart!

– Å, er det noe galt, mumlet jeg med alt det derre greien i kjeften.

– Ja, det er et svært hull, og hvis vi ikke gjør noe med dette så må du rotfylle. Rart du ikke har kjent noe.

Syng med; «For jeg har tannlege skrekk, jeg blir livende redd, når jeg hører boret hyler».

Etter et obligatorisk munnstell var det bare å spytte ut, prøve å stå opp uten å svime av, og få beskjed om følgende;

– Da booker vi en ny tid for å fikse hullet. Kan du torsdag om to uker?

– Eh, ..... ja …

Så var det bare å begynne å glede seg til sprøytestikk og munngraving.

En liten trøst var jo at jeg i mellomtiden kunne glede meg til en annen stikkende opplevelse. Jeg skal nemlig ned å ta sprøyte nummer to. Du vet sånn korona-sprøyte.

Da jeg fikk mitt første stikk for noen uker siden var jeg jo sikker på at jeg kom til å svime av og lage oppstyr i ventesalen etter vaksinasjonen. Men av en eller annen grunn klarte jeg å tviholde meg fast i stolen de 30 minuttene jeg måtte vente på bivirkningen som kanskje kom. Og med mitt hode så kjente jeg på dem alle sammen. Typisk meg.

I skrivende stund er det bare noen timer til vaksine nummer to. Hvis dette kommer på trykk, så gikk det vel ganske bra.

Så til alle dere sprøytefolk der ute. Lykke til. Vi får håpe dette spisser formen til oss alle på sikt.