Gå til sidens hovedinnhold

Skal det være noen autografer? Betal 15.000 kroner, takk!

Jeg leter febrilsk etter en gul post-it-lapp fra 1994. Den MÅ jeg bare finne!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På den lappen står det nemlig et helt spesielt navn. På en kar som har betydd mye for meg – helt siden jeg var en liten gutt, og så ham på NRK på lørdagene i beste sendetid.

Vi mennesker er rare. Det er ikke noe nytt. Men hvorfor gjør vi så mye rart? Rettere sagt; Hvorfor samler jeg på så mye rart?

Denne gangen handler det ikke om Lego, gamle lekebiler eller Kiss-kort. Nei, det handler om autografer. Kjente og mindre kjente personer som skriver ned en «krusedull» på en lapp eller et annet (papir) produkt. Nå er ikke jeg den ivrigste autografjegeren der ute, men jeg har jo min lille samling jeg, også.

Rart fenomen, egentlig. En person skriver sitt navn, og jeg tar vare på det. Lenge. Kanskje hele livet. Hvorfor? Tja, si det? Har egentlig ikke noe utdypende og «forskende» svar på det. Men det dreier seg vel om å få en personlig hilsen fra noen som har, eller har hatt, en stor betydning i livet mitt, går jeg ut ifra.

Nylig så jeg en kar som annonserte på Finn.no. Han hadde autografene til Prima Vera til salgs. Du vet, humor-gjengen med herrene Jahn Teigen, Herodes Falsk og Tom Mathisen. Prisen var «bud over 15.000». Annonsen er nå borte, så mulig det er noen som har slått til, eller så har han fjernet annonsen av andre årsaker. Uansett; Autografer er «cash». Noen tjener penger på å selge andres autografer. Og mange er villige til å betale store pengesummer for de rette signaturene.

Jeg har selv et knippe navn jeg har tatt vare på. Mitt trofé er selvfølgelig et signert turnéprogram av medlemmene i mitt favorittband, Toto. Jeg har også en plakat signert av gjengen i Seinfeld som jeg en gang kjøpte billig. Aner ikke om de autografene er ekte. Men plakaten er i hvert fall kul. Jeg har signaturene til bandet The Corrs, som jeg fikk etter en konsert på et glissent Rockefeller i 1995. Før de ble superstjerner. Hyggelig gjeng.

Jeg har personlig hatt gleden av å skrive autografer til folk. En rar opplevelse, egentlig, men veldig moro. Det var i den perioden jeg turnerte med bandet Plumbo. Jeg hadde jo siden ungdomsskole-dagene drømt om, og ikke minst øvd på å skrive mitt eget navn så «tøft» som mulig. På kladdebøker og skolepermer sto min signatur. Endelig fikk jeg bruk for den. Klussingen var likevel ikke helt forgjeves.

Men tilbake til utgangspunktet mitt. Den gule post-it-lappen.

Den har jeg lagt bort på det berømte «lure» stedet. Jeg kan ikke finne den. Men den MÅ jeg finne. En lapp jeg vil ramme inn. For på den står signaturen til en av mine aller største helter. En fremragende komiker.

Jeg og min gode kamerat Kjell Morten «satt i døra» på en konsert med Jan Eggum og hans band. De skulle holde konsert i bakgården på Hysteriet i Holmestrand en sommerdag i 1994. En i bandet hadde invitert komikeren til konserten, minnes jeg.

Han det er snakk om er en moromann av dimensjoner. Da han kom til «døra» der vi satt, sa han; – Hei, jeg står på gjestelista.

– Det vet vi, svarte vi høflig, og spurte deretter pent om vi kunne få hans autograf: – Selvfølgelig, svarte den litt alvorlige, men imøtekommende mannen.

På lappen jeg leter etter står det; Rolv Wesenlund.

Les også

Jeg ble mobbet fordi jeg hadde så dårlig musikksmak

Les også

Vår, tralala vår!

Les også

Det var den dagen jeg ble beskyldt for å ha tatt permanent

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.