Situasjonen ved Sykehuset i Vestfold er nå så presset grunnet svært stor pågang av pasienter, at de har sett seg nødt til å innføre gul beredskap. Det fører blant annet til en del utsettelser av planlagte utredninger og operasjoner. Sykehusene har allerede lange ventelister, særlig etter pandemien, hvor pasienter er henvist til å vente på nødvendige behandlingstiltak. Slikt bekymrer.

Enten de omtalte situasjonene gjelder Sykehuset i Vestfold eller klager på helsehus og sykehjem, synes bemanningssituasjonen være en fellesnevner. Er det bare økonomi som begrenser bemanningen, eller er det også tilgang på helsepersonell?

Som ombud er jeg opptatt av at pasienter og brukere skal tilbys forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp, og da vil helsepersonells kompetanse være viktig. Særlig for de spesialiserte oppgavene er det helt vesentlig at helsepersonell innehar god kompetanse. For en del brukere og pasienter kan god realkompetanse erfares som like viktig som formalkompetanse i en del situasjoner. Det viktige er at hjelpen som gis må tilpasses den enkelte og imøtekomme dennes behov.

Vi har en demografisk utvikling som innebærer at vi blir flere eldre, som lever lenger og med mer komplekse helseutfordringer. Dette er ikke bare en eldrebølge, men en situasjon som har kommet og som vil vedvare. Ifølge Perspektivmeldingen fra 2021 er det antatt at innen 2035 – blant annet grunnet det økende antall eldre – vil vi ha behov for 110.000 flere årsverk innen helse- og omsorg. Er dette realistisk å få til? Har vi nok helsepersonell?

Helsevesenet har tatt i bruk digitale løsninger og velferdsteknologi, både i helseinstitusjonene, men også i den enkeltes hjem. Dette er hensiktsmessig og ønskelig og kan også i noen grad erstatte bruk av folk. Men ikke alle behersker de digitale løsningene, og det kan være utfordrende både for giver og mottaker av tjenestene.

Alle ønsker vi oss et godt offentlig helsevesen, og vi har lovregler som skal sikre pasienter og brukeres rettigheter til helsetjenestene. Nå har vi hatt en pandemi som har påført det enkelte helsepersonell og tjenestene en slitasje. De har virkelig stått på for oss. Mange forteller at de er slitne av den arbeidssituasjonen de står i og en del velger å slutte og søke seg over i annen jobb. Slikt bekymrer.

Vi har også private aktører som tilbyr helsetjenester, som Aleris, Dr. Dropin, LHL, Volvat, Lovisenberg Omsorg og flere. Kommuner og regionale helseforetak kjøper tjenester fra disse private aktørene for å supplere det offentlige tilbudet. Det er også privatpersoner som kjøper seg tjenester fra disse, kanskje fordi de opplever å få raskere hjelp. Det er også mange så mange som ca. 700.000 mennesker i Norge som har tegnet privat helseforsikring. Forsikringen skal sikre at de gis behandlingstilbud hos disse private aktørene.

Helsepersonell hos disse private aktørene har nok i stor grad har hatt sin læretid og arbeidserfaring fra det offentlige helsevesen, men velger helt eller delvis å arbeide i det private markedet. Det foreligger imidlertid en konkurranse om helsepersonell, fordi helsepersonell i økende grad synes være en mangelvare. Vi har en utvikling i retning av et mer todelt helsevesen, der de med ressurser kan kjøpe seg helsehjelp. Slikt bekymrer.

Vi er helt avhengig av å ha dyktige og kompetente folk i helsetjenestene, og en må da lykkes med å beholde helsepersonell og lykkes med rekrutteringen. Og vi må utdanne nok helsepersonell. Regjeringen har oppnevnt en helsepersonellkommisjon som skal legge fram sin rapport 1. februar i år. Det blir spennende å se om det er er noen gode forslag til disse utfordringene.

Som ombud er jeg opptatt av at det må være åpenhet rundt svikt og mangler i helsevesenet. Det er imidlertid bekymringsfullt at mye av det gode arbeidet som gjøres i helsevesenet i for liten grad trekkes fram, da det ofte er «versting»-historiene som får plass i media og ekko-kammer. Dersom det bare er disse «versting»-historiene som gis plass, virker det neppe positivt inn for rekruttering av helsepersonell.

Dersom det gode arbeidet og de meningsfulle jobbene innen helse ikke blir løftet fram, og ikke i tilstrekkelig grad blir gitt gode rammebetingelser og nok anerkjennelse – både internt og eksternt – vil det få uheldige konsekvenser. Da vil gode helse- og omsorgsarbeidere velge seg bort fordi de ikke lenger er stolte av jobben de gjør og kanskje velge seg over til andre arenaer og rekrutteringsutfordringer. Det vil gi grunn til bekymring.