Skilt, men fortsatt familie

VOKSENPROBLEMER: Barneblikket ser bare det de voksne viser. Barnet ser kjeftingen, spydighetene, kulden og devalueringen av den andre som forelder. Barneblikket ser ikke det som ligger bak, og vet ikke rekkevidden av de kompliserte følelsene og hendelsene som kan ligge til grunn for samspillet mellom foreldrene, skriver Tonette Hammer.

VOKSENPROBLEMER: Barneblikket ser bare det de voksne viser. Barnet ser kjeftingen, spydighetene, kulden og devalueringen av den andre som forelder. Barneblikket ser ikke det som ligger bak, og vet ikke rekkevidden av de kompliserte følelsene og hendelsene som kan ligge til grunn for samspillet mellom foreldrene, skriver Tonette Hammer. Foto:

Av

Å være en familie trenger ikke bety at familiemedlemmene bor i samme husstand, men å fortsette å være familie etter et samlivsbrudd kan være utfordrende. Det krever godt samarbeid fremfor konflikt.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«Du skjønner vel at vi fortsatt er én familie. Det er bare det at mamma og pappa ikke er kjærester lenger. Også bor jeg litt her og der». Den ni år gamle gutten er ikke alene om å beholde sin oppfatning av hva familie er, selv om familien hans har vært i endring. For de fleste barn er nemlig familie fortsatt familie, selv etter et samlivsbrudd. Selv om de voksne ikke lenger bor sammen.

LES OGSÅ: Jonas (25) tvunget til å si stopp: – Har lyst til å bære på datteren min uten at det gjør vondt

Fortsatt foreldre

To foreldre skilles og flytter fra hverandre. Et parforhold avvikles, og én husholdning deles i to. Tanken på å fortsatt være i familie med ekspartneren sin er ikke like naturlig for alle. For noen blir samlivsbruddet en oppløsning av familien, uten at det nødvendigvis er det beste for familiemedlemmene. Særlig ikke for barna. Å fortsette å være foreldre etter et brudd kan være ekstremt krevende. Det fordrer at foreldrene må samarbeide og kommunisere godt med hverandre. Tross det de har vært gjennom.

Familiedagen

■ 15. mai markeres den internasjonale familiedagen.

■ En av tendensene FN peker på for 2020 er familier i forandring.

■ I Norge går rundt 20.000 par fra hverandre årlig.

Når konflikten tar overhånd

Hvert par har sin unike historie. Hver forelder har sin versjon, og sin smerte i forbindelse med å forlate eller å bli forlatt. Mange er fulle av sorg for at det ikke gikk. De kan kjenne på urettferdighet, smerte og skyldfølelse overfor barna. De kan også være bekymret og redde for å miste kontakten med de aller kjæreste; nemlig ungene. Såre og vonde følelser gir kraft til konflikt.

Kan det være nødvendig å være så sint? Det er selvfølgelig lov til å være sint. Noen ganger. Innimellom. Det kan oppleves legitimt, forståelig og helt nødvendig å være så sint på ekspartneren sin. Men, for et barn som lever med foreldrenes sinne og konflikt, oppleves det overhodet ikke som nødvendig. Det fremstår som regel som helt unødvendig, uforståelig, noen ganger helt uutholdelig. Og skadelig, over tid.

Som par- og familieterapeut har jeg snakket med mange reflekterte, kloke og varme foreldre. Hver for seg er de fornuftige og rolige, men i det de kommer i samme rom blir noen både sinte og usaklige. De klandrer hverandre, og finner ingen middelvei. De blir grepet av konflikten, og havner i de samme, sinte sporene – igjen og igjen. De klarer ikke ta ett skritt tilbake og se sitt eget bidrag i konflikten. Tonette har rådene alle foreldre burde lytte til. Særlig hvis de er skilt

Barneblikket

Barneblikket ser bare det de voksne viser. Barnet ser kjeftingen, spydighetene, kulden og devalueringen av den andre som forelder. Barneblikket ser ikke det som ligger bak, og vet ikke rekkevidden av de kompliserte følelsene og hendelsene som kan ligge til grunn for samspillet mellom foreldrene. Barnet bør ikke, og trenger heller ikke vite alt. Barnet lever bare i konflikten og har verken ansvar for, eller mulighet til, å gjøre noe med det. Barnet lager seg strategier og forklaringer for å holde ut.

Hjelp ut av konflikten

Mange foreldre bruker mye energi på å skjerme barna fra konflikten. Det er viktig. Barn har likevel en tendens til å få med seg altfor mye. De gjetter, og prøver å finne forklaringer på hvorfor. Barns forklaringer på de voksnes konflikt har ikke nødvendigvis rot i virkeligheten. Barn kan ha både magiske og tragiske forklaringer. De vondeste forklaringene på hvorfor mamma og pappa ikke er venner er forklaringene der de gir seg selv skylden.

Så si det som det er til barna. Altså, ikke si at «faren din er en (…!)» eller at «mora di er alltid (…)». Men, si at mamma og pappa får ikke til å samarbeide så godt, akkurat nå. Si at dere er uenig, og sånn kan det være for voksne noen ganger. Gjør noe med det, og vis barna at dere prøver å få det til!

Kanskje trenger også mamma og pappa litt hjelp? Det kan være nyttig å snakke med noen som ikke er en del av konflikten, som kan se bak det sinte og inn i det såre. Dette er noe av det vi gjerne vil hjelpe med i familievernet.

Dersom foreldrene lykkes med å komme seg ut av konflikten og inn i et konstruktivt samarbeid, kan barnet vokse opp med et liv som ikke er delt i to, og i en familie som kanskje bare blir større. Det er så viktig å prøve for barnets skyld, for familien.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken