Innlegget ble først publisert på NRK.no.

Som naturelsker fra barndommen av og som utdannet biolog har jeg hatt gleden av å jobbe for å ta vare på arter, natur og økosystemer, i store deler av verden.

I noen år jobbet jeg med forskning og kartlegging i arktiske strøk og har opplevd dyrelivet der på kloss hold. Isbjørn, sjøfugl og ikke minst hvalross var en del av hverdagen under ulike feltarbeid.

Å kartlegge hundrevis av hvalross på de mest utilgjengelige plasser er få forunt. Jeg liker å tenke på at de årene var viktig for forståelsen av sammenhenger i den arktiske naturen og hvordan vi best kan ta vare på den.

Ute av kurs

Med hvalrossen Freya, helt ute av kurs, er det en underlig kontrast å følge oppmerksomheten den får i media opp mot hvor lite oppmerksomhet det er rundt å ta vare på de virkelige bestandene av hvalross og andre arktiske dyr der de faktisk hører hjemme, og der artene må sikres en fremtid.

De tusenvis av hvalross rundt Svalbard har ikke fått et navn eller førstesideoppslag i media.

Parodisk

Vi mennesker forvalter og fortrenger dyr i hopetall. Arter, naturtyper, økosystemer reduseres hver dag i et ubegripelig tempo på grunn av vår uvettige forvaltning av naturarealer og på grunn av vår evne til å endre klima i rekordfart.

Som biolog og naturelsker blir det nesten parodisk å se hvor mye følelser og bekymring vi klarer å mobilisere rundt et enkelt individ, som strengt tatt ikke har den minste betydning for artens fremtid. Hvorfor er vi ikke like bekymret for at klimaendringene kan ødelegge leveområdet for hundretusenvis av arktiske dyr i løpet av få år?

Bærekraftig jakt

Freya må få leve, Freya må ikke forstyrres, kan vi lese i mediene hver dag. Hvalrossen har fått et navn, den er karismatisk på sin underlige måte, den blir en personlig fortelling folk trykker til brystet. Samtidig er det sånn at vi høster av ville dyrebestander i hundretusenvis hvert år i Norge.

Sannsynligvis er bærekraftig jakt den mest miljøvennlige måten å skaffe matressurser på. Hvert år skytes 30.000 elg i Norge. Utenom jakttiden skytes mengder av dyr hvert år fordi de påfører oss økonomisk tap eller er til plage på en eller annen måte.

Listen over «plagsomme» arter er lang: Grevlinger i hager, gjess i åkeren, skarv og oter ved fiskeoppdrett, trost ved bær og fruktdyrking, elg i hager og ikke minst store rovdyr som tar eller kan komme til å ta sau.

Ulv og bjørn er kategorisert som henholdsvis kritisk truet og sterkt truet av Artsdatabanken. Likevel er terskelen for å felle problematiske individer av disse dessverre veldig lav.

Til sammenligning er hvalross «bare» kategorisert som sårbar. Den norske hvalrossbestanden på Svalbard og islagte deler av Barentshavet er anslått til 5–6000 individer. De er også en del av den atlantiske bestanden på om lag 30.000 individer.

Enslig hvalross

En enslig hvalross i Oslofjorden er fullstendig avskåret fra bestandene i arktiske strøk og sannsynligheten for at Freya i fremtiden skal bidra med nyfødte hvalrosser er forsvinnende liten.

Skulle hun likevel gjenforenes med sine artsfrender i arktisk, vil det ikke ha noen betydning for artens fremtid og levedyktighet. Hun er bare en av tusenvis.

God forvaltning av hvalrossen er blant annet å sikre leveområder med nok plass og mat, og steder der de kan reprodusere. Individforvaltning i en bestand med mange tusen dyr har ingenting å gjøre med å sikre arten, særlig når individet er totalt avskåret fra artsfrender.

Den eneste grunnen til ikke å avlive Freya er fordi ethvert individ har en rett til å leve. Men samtidig må vi erkjenne at vi avliver tusenvis av dyr i Norge hvert år. Ville dyr for mat eller fordi de gjør skade, og husdyr som lever en stusslig tilværelse for å fylle butikkhyllene.

Forskjellen på Freya og dyr vi daglig utsteder dødsdom på, fordi det er lønnsomt eller behagelig for oss, er at Freya er et eksotisk innslag i media og har fått et navn. En ren Bambi-effekt.

Fornuftig å felle Freya

Men Freya har gjort langt mer skade enn de fleste andre dyrene vi feller fordi de gjør skade. Hun har ramponert båter for sikkert mange hundre tusen eller over millionen.

Felling av viltarter som gjør skade sorterer under Miljødirektoratet sitt lovverk. Hvalross er derimot et marint pattedyr. Ansvaret ligger hos Fiskeridirektoratet.

Slik jeg kjenner Miljødirektoratet ville de sannsynligvis fattet et vedtak om å felle Freya, basert på vurdering av skadeomfanget og individets manglende betydning for bestanden. Det ville være fornuftig og i tråd med slik vi vanligvis behandler enkeltindivider av dyr som påfører stor skade og ulempe.

Hvis vi virkelig bryr oss om hvalrossen bør vi se mot nord, der tusenvis av Freya sine slektninger lever. Havisen de bor ved smelter bort på grunn av klimaendringene. Flere titalls oljeblokker skal tildeles nær iskanten, tett på hvalrossene sitt sårbare hjem.

Det er et gigantisk paradoks at disse utfordringene knapt får oppmerksomhet, mens en enslig hvalross beskyttes som om den betyr alt. Dessverre har ikke alle hvalrosser sitt eget navn.