Debattredaktør i TBs søsteravis Avisa Oslo, Ahmed Fawad Ashraf, gikk forrige uke hardt ut mot nasjonalretten fårikål i avisa.

Selv om jeg ikke deler konklusjonen hans (at fårikålen er djevelens bot til jordas befolkning), er det mange gode poenger der. Får kokt i vann med kål kan neppe kalles en gastronomisk prestasjon uten forbedringspotensial.

I kjølvannet av innlegget kunne vi lære at urovekkende mange rasister tilsynelatende elsker fårikål.

Kommentarfeltet under artikkelen ble nedlesset av svært grove rasistiske personangrep på Ashraf som person.

Jeg mistenker at disse kommentarene i all hovedsak kommer av sinne, rasisme og uvitenhet, og i helt forsvinnende grad motivert av kunnskap om og kjærlighet for norsk matkultur.

LES MER OM REAKSJONENE: «Nye landsmenn er pjuuuuk», «kålhue», «ta deg en kebab og hold kjeft»

Men det er ikke bare rasistiske kålhuer som tar seg nær av forsøk på å forbedre retten.

I enkelte matfora finnes det vi kaller fårikålpolitiet. Det er gjengen som river hodet av deg om du våger deg utpå å legge mel mellom lagene, brune kjøttet først, eller dandere med persille. Drister du deg til å legge til en dæsj tomatpuré eller chili, er du umiddelbart som paria å regne.

Ser vi på det rent kulinariske – den tunggrodde motstanden mot enhver reformering av denne litt grå retten – kan vi imidlertid trøste oss med at Rom ikke ble bygget på en dag.

I kommentaren sin skriver Ashraf at vi i dag vet bedre. Det er et faktum.

I likhet med det meste av tradisjonsmat i resten av Nord-Europa, oppsto også fårikålen før vi hadde tilgang og kunnskap om de matlagingsteknikkene vi bruker hver dag nå. Maillardreaksjon, syre og sødme i samspill, og aromatiske kryddersmaker – alle eksempler på ting som ikke skjer i den gråbrune litt vasne gryta.

Fårikålen reddes av nostalgi, salt, fett og umami. Det er en rett som helt og holdent lener seg på råvarene brukt i den. Den funker mot alle odds.

Men likevel funker det altså.

Som matinteressert byr det meg instinktivt imot å lage en gryte uten å først brune kjøttet, frese løk og aromatiske grønnsaker, og koke ut panna med vin og god kraft.

Likevel er det altså fårikål, og ikke rødvinsbraiserte oksekjaker, jeg begynner å crave i det lufta blir hustrig og været gråner.

Men at noe funker, er ikke grunn nok til å holde tiden statisk. Kokt kveite med potet er godt – saltbakt kveite med sandefjordsmør er bedre.

Mitt tips blir dermed å snikforbedre fårikålen, uten å si noe til de fårikålpietistiske gjestene dine. Brun kjøttet først, og kok ut panna med hvitvin. Litt tørket sopp, en kvast rosmarin. Det eneste de vil merke er at gryta smaker mer.

Så får tradisjonalistene koke bort i kålen.