Vi vet det med hodet, at ingen kan være best på alt, men vår indre kritiker fortsetter likevel i sammenligningssporet. Etter hvert kan det negative selvsnakket bidra til alvorlig slitenhet.

I utgangspunktet er det å kunne vurdere seg selv i forhold til andre en god sosial ferdighet. Sammenligning kan være nyttig for å se oss selv utenfra, og bedre forstå hvordan vi bør være for å passe inn i fellesskapet. Sånn var det ment fra starten av, tenker jeg, at vi skulle kunne justere adferden vår etter normen, slik at vi ikke falt utenfor i den viktige sosiale sammenhengen. Å sammenligne seg med andre er altså vanlig, det er menneskelig og det er naturlig.

LES OGSÅ: Siw jobber med folk som er utbrent: – Det er særlig en type som er utsatt for å møte veggen

Men mye av sammenligningen er ikke sunn. En ting er å skjele til andre og bli inspirert og motivert av fremgang og prestasjoner. Noe annet er det å snakke deg selv ned når du ikke synes du når opp. For vi sammenligner med og etterstreber et ideal som ikke finnes. Perfeksjonismen ligger latent i de fleste, og det gjør også selvkritikken:

«Hva er galt med meg som ikke klarer å gå ned i vekt?»

«Jeg er så dum som ikke får like gode karakterer som studiekameratene mine»

«Det er så typisk meg å ikke komme på noe smart å si i møter. Hvorfor er kollegaene mine så mye flinkere?»

«Vi er de eneste i vennegjengen som ikke har råd til hytte»

«Alle andre trener etter jobb. Det er bare jeg som er så sløv at jeg ikke gidder»

Kritikk er kritikk

Sammenligning fører ofte til selvkritikk, og vi mennesker oppfatter selvkritikk som, nettopp, kritikk. At de negative karakteristikkene kommer fra oss selv, skiller ikke psyken så nøye på. Kritikk er kritikk, og å stadig bli irettesatt, øker det indre stresset. Høyt stressnivå er helsefarlig, og langvarig stress kan slite oss ut. Det er mye i livet som gir stress og slitenhet, også ting vi ikke kan kontrollere. Men å ta mer styring over måten du snakker til deg selv på, kan være et første viktig skritt.

Jeg har fire straks voksne barn, og hjemme snakker vi en del om unges psykiske helse. Mine unger forteller at i vennegjengen har nesten alle noe de strever med psykisk. Angst og nedstemthet er vanlig, det samme er opplevelsen av å være ensom og annerledes. Flere av vennene forteller om manglende støtte hjemme, for høye krav og en følelse av overveldelse. De aller fleste føler seg ikke bra nok.

I en annen spalte senere vil jeg si mer om hvordan vi kan stoppe «arvesynden», som handler om å overføre dårlig selvfølelse fra generasjon til generasjon, men nå vil jeg bare minne om at barn ofte kopierer adferden til de voksne. Så når jeg som mor klager over at jeg har blitt for tjukk, hjelper det lite å forsikre datteren min om at hun er fin som hun er, når hun sier det samme om seg.

LES OGSÅ: Siw (50) lever og ånder for utbrenthet: – Jeg har aldri fri

Gi oss mer slakk

Unge i dag blir i tillegg «utsatt for» sosiale medier og skal leve opp til ekstreme og filtrerte stereotyper av det perfekte. At de føler seg feil i sammenligning med opererte kropper, kjendiser med glansede liv og sosiale mediekontoer med folk som fikser alt, er ikke rart. Og i farta glemmer nok mange at det de sammenligner seg med ofte er falskt.

En ny ung-undersøkelse viser at en av tre mellom 18–39 år har hatt sykefravær grunnet stress eller angst, og ifølge en fersk rapport fra Academic Works, sier tre av fire unge at de har blitt utbrent eller vært nær på. Min erfaring i arbeid med utbrente tilsier at årsakene til alvorlig slitenhet er komplekse, men at måten vi behandler oss selv, helt klart har betydning.

Sammenligning med andre og påfølgende selvkritikk kan altså være med på å gjøre oss stressa og slitne, og de unge blant oss er ekstra utsatte. Så om vi som voksne gir oss litt mer slakk og blir mildere i tonen mot oss selv, lærer vi forhåpentlig neste generasjon det samme. Det er ekte vinn-vinn, tenker jeg.