Av og til tenker jeg at noen har mer tid enn de bør ha og bruker energien som tastaturkrigere. Kombinert med sene nattetimer, Vinmonopolets salgsoppgang, egne frustrasjoner og et tastatur nær en, kan føre til et nivå på linje med Trump da han hadde tilgang på Twitter.

Jeg har opplevd uro i kommentarfeltene to ganger i det siste. En gang da jeg snakket om munnbind, som jeg er for, og om Trump, som jeg ikke er for. Og bare for å presisere: Nei, jeg slettet ikke venner som støtter Trump for å skape mitt eget ekkokammer. Jeg slettet noen få venner som aktivt støttet en side der ting som vold, rasisme, anti-vaksiner, 5G-frykt, konspirasjonsteorier, kvasivitenskapelig vås og rene trusler og hat florerte. På den siden tror de fremdeles at jorden er flat og at Trump vil få makten tilbake i mars. Og man må gjerne tro at det står kinesiske tropper klare til å kjempe for eks-presidenten i Canada, men tro det utenfor min private side.

Debatt i kommentarfelt kan være gøy, hvis folk kan være høflige mot hverandre. Og åpenbart dumme utspill bør få kommentarer, men jeg synes også tastaturkrigerne bør puste dypt og ta seg tid til å lese hva som egentlig står skrevet. Det er hersketeknikk på høyt nivå når dagens ordfører blir bedt om å strikke i stedet for å være ordfører. Og når jeg som forfatter blir korrekturlest i kommentarfeltene, så ler jeg, men likevel: Det er åpenbart gjort for å treffe personlig og rett i yrkesstoltheten. Ondskapen forbauser meg. Er det rimelig å anslå at 0,25% i kommentarfeltene egentlig kjenner hverandre?

Det er lett å kjenne igjen den typiske tastaturkrigeren, for i mitt yrkesliv har det vært mange dilettanter og kverulanter. Bortsett fra muligens i flybransjen. Det er vanskelig å diskutere om det er tåke på Torp når det ligger suppe utenfor vinduene.

Jeg er heldig og har fått en stemme. Og jeg velger å tro at jeg har fått den fordi jeg har vist mine meningers mot og kan ha fornuftige tanker. En stemme bør brukes. Men etter ulike rundjulinger i kommentarfeltene og personangrep forstår jeg hvorfor mange kvier seg for å snakke. En journalist fortalte meg at få ville snakke om munnbindbruk. Hvorfor? Fordi kommentarfeltene koker i sånne saker, antakelig. Det er ingen spøk, og jeg forstår hvorfor lokalpolitikken har trøbbel med rekruttering.

Jeg har folk jeg beundrer. De fleste er folk som brenner for noe og ytrer seg uten å tenke på følgene. De som ser utover egen nesetipp og lommebok. Jeg beundrer enkelte lokalpolitikere som står i stormen, som ofrer tid fordi de genuint vil gjøre noe for verden. Jeg beundrer folk som Paul Grøtvedt som påpeker arkitektoniske blundere, Tom Ravndal som jobber mot ulovlige byggesaker, Eivind Luthen og Byvakta som brenner for vår historiske arv, Ina Blix som engasjerer seg for Småvikskogen. Gerd Gellein, Lissbeth Sundby og Audhild Lønne på Tjøme som brenner for frivillighet, kultur og litteratur. Miljøkrigeren Cathrine Spange. Forfatterkolleger som skriver, selv om veien til bestselgerlistene er tøffere enn en topptur til K2. Jeg digger folk som kjemper imot ulvejakt, klemmer svære eiker, vil bevare gamle bygg og elsker livet i havet.

Og - dere som fryste ut Anne Mitsem Borgersen etter at hun engasjerte seg mot ukultur på Tjøme, skam dere. Dere bør bøye dere i støvet for at noen orker å kjempe for oss alle.

De mest aktive i kommentarfeltene har åpenbart mye energi. Hva med å bruke den i organisasjoner man brenner for, eller kaste seg inn i lokalpolitikken? Det bør gå bra, det er tydeligvis ikke mangel på tid og ressurser. Men jeg tror dessverre at mange vil dø i kommentarfelt-kverna.

Trump-tiden har skadet mye, bl.a. retorikken vår. Og det er langt fra ham til Voltaires: «Jeg er uenig i det du sier, men vil til min død kjempe for din rett til å si det.» Voltaire var nemlig så heldig at han levde i en tid der han slapp småpussa tastaturkrigere i kommentarfeltet.