Her om dagen skulle jeg ta fly fra Bergen til Oslo. Ved siden av meg var to tenåringer. De satt klistret til mobilen og fulgte intenst med på Netflix-serien som har vært på alles lepper de siste ukene:

Squid Game.

Den sørkoreanske Battle Royale-inspirerte serien, som følger en gruppe personer som konkurrer i dødelige konkurranser, er blitt en av Netflix mest sette serier gjennom tidene.

Jeg har selv alltid likt slik tematikk, og jeg hadde ryddet kalenderen helgen Squid Game skulle slippes. Så synet av to norske ungdommer like oppslukt av serien fikk meg til å trekke på smilebåndene.

Jo, serien er brutal, men den gir innsikt i et helt annet samfunn enn det mange er vant til.

Squid Game er bare ett av mange eksempler på en viktig utvikling

Au revoir Hollywood!

Da jeg startet studiene mine i Nederland i 2016, og fikk venner fra hele verden, hadde mange av oss like referanser. Men de var ganske ensformige.

Vi kunne diskutere vår kjærlighet for Lost, Criminal Minds, True Blood, Glee, Frustrerte fruer og Grey’s Anatomy. Og selv om Meredith Grey imponerende nok fortsatt forener unge og gamle over hele verdenen, har vi gradvis fått et større spekter av kulturelle referanser.

Én av de første for min vennegjeng var norske Skam. Den fant veien ut til hele verden takket være engasjerte fans som tekstet episodene, og la dem ut ulovlig på sosiale medier.

Mange syntes det var befriende med en ungdomsserie der man endelig slapp amerikansk fotball, cheerleading og “prom night”.

Rundt samme tid hadde Netflix, som er et amerikansk selskap, så smått begynt å snuse på originale, lokale produksjoner - utenfor Hollywood, på andre språk enn engelsk.

Mangfoldet vokser

Ved fullført bachelorgrad hadde min internasjonale vennegruppe globale felles referanser.

Blant annet fra 3 %, en dystopisk thriller fra Brasil, det spanske krimdramaet Papirhuset (La casa de papel), den franske komiserien Ring min agent! (Dix pour cent) og det danske komidramaet Rita.

Dessuten har flere brukt norske Hjem til jul for å få julestemningen.

Siden har Netflix fortsatt å produsere ikke-engelsktalende serier en masse.

Det siste året har mange blitt kjent med sterke, komplekse kvinner i tyrkiske Ethos. Man har kunnet la seg forvirre og imponere av spektakulære tyverier i franske Lupin. Eller være med på en evig flukt fra en dødelig sol i belgiske Inn i den mørke natt.

I sistnevnte kan du jevnlig høre fransk, nederlandsk, polsk, tyrkisk, italiensk, russisk og arabisk.

Setter oss fri

Mens man bare for noen år siden trodde at ikke-engelskspråklig underholdning ville forbli for de spesielt interesserte, står vi nå overfor en helt ny virkelighet.

Selv i USA, som tradisjonelt har sett veldig lite TV fra utlandet:

Ifølge Netflix har seertall på ikke-engelsktalende programmer gått opp hele 71 prosent de siste to årene i USA. Hele 97 prosent av amerikanske Netflix-abonnenter har sett minst én ikke-engelsktalende serie det siste året.

Det er nettopp Netflix som har stått i bresjen, med sin visjon om å fortelle autentiske historier fra hele verden. Men andre, også amerikanske, strømmetjenester som HBO er hakk i hæl med gode ikke-amerikanske produksjoner.

Resultatet er mye mer variert underholdning. Mens verden før var forent ved omtrent utelukkende amerikanske referanser, kan vi nå forenes gjennom kjennskap til et mangfold av kulturer.

Og bedre forståelse for politikken, geografien, og ikke minst menneskene, i andre land.

Vi må nok ta til takke med litt USA i monitor fremover også. Likevel er den amerikanske kulturimperialismens kvelende grep løsnet.

Og det ser ut som det er amerikanerne selv som setter oss fri.