Gå til sidens hovedinnhold

Domprostens tale til «Hjallis»

Artikkelen er over 8 år gammel

HJALMAR ANDERSEN - 90 ÅR – TØNSBERG DOMKIRKE 04.04.13

Kjære alle sammen!

Vi er samlet en hel nasjon her i Tønsberg domkirke i dag - sammen med vår konge og statsminister - for å ta avskjed med Hjalmar Andersen,- vår alles kjære «Hjallis». Midt i Påskeuken sovnet han stille inn på Ullevål sykehus 90 år gammel med sine kjære rundt seg, - etter et fall hjemme et par dager tidligere.

I dag er vi her for å si ham takk for alt hva han var som pappa, svigerfar, bestefar, oldefar og bror,- en kjær venn og idrettskamerat for så utrolig mange,- et forbilde og en gledesspreder for oss alle som «Hele Norges Hjallis»!

Her i kirken vil vi sammen overgi ham i Guds hender – «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, - for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv!»

----------

Jeg har levd i Hjalmar Andersens tid!

I mitt barndomshjem i Oslo,- ikke langt fra Bislett,- var det to navn jeg hadde hørt så ofte at jeg hadde lært meg dem før jeg var 3 år. Det var Jesus og Hjallis. Og da jeg ble fire,- sommeren 1952,- registrerte jeg at rekkefølgen var byttet om. Og jeg må være ærlig å si at i årene som fulgte var det mer spennende med 16.32.6. enn Johannes 3, 16! – Jo,- jeg har levd i Hjalmar Andersens tid!

For «Hjallis» var en som tilhørte oss alle. En mann for de store anledninger, som strålte i begivenhetenes sentrum. Men like mye en vi kunne se i prat med enkeltmennesker som aldri ble invitert til noen bankettsal. For «Hjallis» var ingen for stor, og ingen for liten! Han gjorde aldri forskjell på folk! Heller ikke under den festfylte avduking av hans egen statue utenfor Bislett for noen år siden. Da fortelles det at en uteligger snublet seg gjennom folkemengden og spurte: «Hva er`e som skjer her`a?». Da ble det han «Hjallis» ble stående og prate videre med. Og sånt synes jeg rett og slett er «helt Konge»!

For det var jo «konge» han ble,- «Skøytekonge»! Men enda mer enn det ble han hele Norges «Kong Glad!» En krevende tittel å leve opp til. Men «Hjallis» greide det! Og han elsket kongetittelen. En gang jeg var hjemme hos ham viste han meg et stort bilde på veggen, der han etter et mesterskap blir gratulert av både Kong Håkon, kronprins Olav og prins Harald på en gang. Med dårlig skjult begeistring dunker han til meg og sier: «Hær ser dokk èn konge og tre kongelige!»

«Jeg har levd godt på de tre gullmedaljene! » sa han til meg. Men det er bare en halv sannhet, for disse tre medaljer alene, ville aldri gjort «Hjallis» til den han videre ble gjennom 60 år. Nei,- medaljene ble heller en startkapital, som han gjennom sin personlighet , livsglede og innsats for nordmenn hjemme og ute foredlet videre til mye mer gull enn det som kan rommes i tre medaljer.

For som velferdssekretær for Handelsflåten ble han en inspirator for en hel generasjon sjøfolk i utenriksfart,- i nært samarbeid med våre sjømannskirker. En gruppe på 9000, som i dag kaller seg «Sjøfolk i utenriksfart», har fortalt meg hvor mye Hjallis betydde for dem, ikke minst gjennom sjømannsidretten fra 60-årene. De takker ham i dag for den styrke,- det håp og den selvtillit han ga dem som norske sjøfolk i utlandet

Da han en gang ble spurt: «Hva ville du vært hvis du ikke var trønder?» skal han ha svart: «Da vil æ vært skamfull ja!» Han fornektet aldri sine røtter fra Lademoen,- der han vokste opp som eldstemann i en søsken-flokk på 6,- med 5 yngre søstre. Da det gikk opp for ham at heller ikke yngstejenta Eva ble den broren han ventet på,- begynte han bare på trass å kalle henne «Lillebror!». På skøytebanen i Trondheim var det også han som 13-åring møtte Gerd, en vakker lyshåret jente på kunstløp,- som senere skulle bli hans kjære kone i nesten 60 år.

Men på tross av tjukt trønderblod, fikk vi likevel ha ham hos oss her i Tønsberg i over 50 år. Som et ekte JA-menneske øste han raust av sine kåserier blant gammel og ung,- underholdt overalt fra Tønsberg stadion til Svend Foyns bedehus,- og besøkte Bastøy fengsel fast hver jul. Og det er knapt den butikk i byen hvor «Kong Glad» ikke har vært,- snakket med alle og spredt latter og glede! «Hjallis» var et stort stykke solskinn!

Og det er så flott å høre når dere i familien bekrefter dette bilde av deres pappa og bestefar. At han faktisk alltid var i godt humør, og hadde et så positivt syn på livet at det nesten kunne irritere. Dere har fortalt hvordan han levde etter motto «Ingen ting er umulig! Det umulige tar bare litt lenger tid!» Og at han hadde en helt unik evne til å ordne opp for dere barna,- løse problemer,- ta en telefon hit eller dit,- så var saken fikset. Han var en dere kunne snakke med om alt,- og som ga dere trygghet, nærhet og livsglede.

Og som bestefar lå han på gulvet og bygget Lego,- og dere barnebarna fikk oppleve en bestefar som var nær og til stede,- glad og leken,- samtidig et stort forbilde. Og kanskje opplevde han selv at han fikk tatt igjen noe av det han mistet med dere barna under alle reiseårene ute.
I dag er vi samlet her for å si takk og farvel. Først og fremst fra dere barna Jan Erik, Eli, Gunn Heidi og Bent,- for alt han var som en kjær og uforglemmelig pappa. Fra Karin, Max og Harald til en kjær og elsket svigerfar. Fra den store flokken på 7 barnebarn, til en morsom og leken bestefar. Fra de 3 oldebarna. Fra søstrene med alle sine,- og fra all øvrig familie.

Dernest en varm takk fra alle venner innenfor og utenfor idretten i inn- og utland. Og fra oss alle som opplevde at vi hadde en liten flik vi også i «Hele Norges Hjallis» - han som dere i familien måtte dele med så mange. Men nå er det dere som likevel skal få siste ordet her. Vær så god Gunn Heidi!


TALE
2. Korinterbr. 9, 24 – 25: «En seierskrans som aldri visner».

Ved Hjalmar Andersens båre i dag vil jeg også hente frem et spesielt vers fra Paulus 2. brev til korinterne i det 9. kapittel:
«Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare èn får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene , må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en seierskrans som aldri visner!»

Hvem har sagt at Bibelen ikke har ord for enhver anledning? For i dag tar Paulus oss med på stadion. Han har sikkert mang en gang stått på tribunen og heiet frem sine helter. Det var nok Ikke skøyteløp,- men han hadde likevel sett nok av idrettsfolk som virkelig ga alt de hadde for laubærkrans og seiersrunde. Han har sett seierherrene bli tiljublet og dyrket. Og han har sett dem som nesten vant,- men som likevel tapte alt. Ordene «Sølv er nederlag» gjaldt nok den gangen også! For det kunne bare være èn som vant seierskransen.

Det er da Paulus plutselig begynner å se det hele i et større perspektiv. Løpet på stadion er èn ting. Der kan bare èn vinne seierskransen. Livets løp er noe annet. Der er vi alle med. Der sitter ingen på tribunen og kommenterer. Og der handler det om «en seierskrans som aldri visner».

Vi lever med en Påskemorgen i ryggen. Det er bare fire dager siden vi kunne feire at tiden ble forandret. Og da tenker jeg ikke på «sommertiden» - med klokka èn time frem sist søndag. Jeg tenker på at Påskemorgen innebar en helt ny dimensjon i forholdet mellom liv og død,- tid og evighet. ,- gjennom det kristne budskap om Jesu seier over døden. Slik vi synliggjør det her i Domkirken gjennom vår påskehage, der stenen foran graven ble veltet og lyset tent Påskenatt. Fra da av handler det om å delta i et løp der alle kan vinne seierskransen – den som aldri visner.

Det har holdt seg kaldt i det siste. Men uansett kuldegrader vet vi at ut av is og frosthard jord vil livet til slutt seire. Der det ser ut som alt er dødt, vil nytt liv presse seg opp og frem. Det er bare spørsmål om tid! Hele naturen vitner i disse dager vitner om at døden ikke skal få siste ord.
Slik vil også det kristne håp alltid være håpet om «en seierskrans som aldri visner». Ingen kan si vanskelige ting enklere enn barn. Slik hun gjorde det den lille jenta som hadde fulgt mammaen sin til graven. Sorgen og savnet var ubeskrivelig. En kveld sitter hun og pappa på verandaen når det solen går ned. Det var en slik kveld da horisonten sprengtes av rødt, gult og oransje. Det er da hun sier: «Pappa! Når himmelen er så nydelig på vranga. Da må den være flott på rette sida da,- der hvor mamma er!»

Det er det kristne håp om «en seierskrans som aldri visner». Ikke som belønning for å være først over målstreken,- men som gave fordi Jesus sprengte graven Påskemorgen. Har jeg satt mitt håp til Ham her i livet,- skal jeg også få ha ham å sette mitt håp til på dødens terskel. Og da blir det vel egentlig der den virkelige seiersrunden begynner!

La oss be:
Evige Gud, vår tilflukt i sorgens tid, vær nær med din fred. Styrk oss i troen. Gi oss fremtid og håp. Vi takker deg for Hjalmar Andersen, og alt det du ga oss gjennom hans liv. Barmhjertige Gud, vi overgir ham i dine hender. Du som har skapt oss i ditt bilde og gitt oss Jesus som vår frelser, reis oss opp på oppstandelsens dag til evig liv hos deg!
 

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.