Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det har vært gode solforhold i det siste, og sånt liker vi her på Solkysten. Slottsfjell er glade, konsertarrangører, restauranter og butikker er glade. Jeg er glad, for det er fortreffelig å skrive utendørs i sånt vær.
Men det finnes en sport blant noen: Å sole seg i egen fortreffelighet. Og ideen til denne spalten kom etter å ha overhørt en høylytt skrytesamtale på toget.
Utbyggere
Så jeg sa til min mann: «Det er sommer, vi er blide. Jeg kjenner ingen utbyggere, aner ikke om de er skrytepaver, så jeg dropper å ta dem med i spalten om selvgodhet og fortreffelighet. Deilig!»
Min gitarist-mann dro plekteret over strengene og sa med et ertende smil. «Å ja? Har du lest dette kjempelange intervjuet i Øyene?»
Det hadde jeg ikke, men jeg leste. Og der kom kroneksempelet: En utbygger, eller rettere sagt en CEO hos en utbygger, trekker krenkekortet mens han utbasunerer alle gode ting han har skapt. Rent gull. Jammen nevner han ikke «spaltisten» også, som har kalt utbyggere «oligarker».
Man skal være rimelig tett for ikke å ta hintet, punktet er visst ømt. Han nevner Arkitekturopprøret også, og det er moro, for han gir et innblikk i utbyggernes tanker: En utbygger er ikke så opptatt av penger, han blir trist av kritikk – men lytter til folket, vil det beste for byen, vet hva som er gode prosjekter, han gjør det meste rett og han forskjønner. I egne øyne. Det er lett å tenke at selvinnsikt muligens ikke følger jobben.
Nå har Torbjørn og de andre rammede bestemt seg for hva de vil bygge på branntomta: – Vi er jo i praksis husløse
Vasser rundt i egen fortreffelighet
Jeg har kommet til konklusjonen om at det er stort sett menn som vasser rundt i egen fortreffelighet. Det kan være feil, og det gjelder langt ifra alle menn, men de groveste eksemplene kommer derfra. Så er det noen få kvinner. Men de aller fleste menn som lider av fortreffelighet er CEO-er, «tourism-, travel- and PR-experts», politikere eller menn i en eller annen posisjon. Og svulstige titler er gøy.
I politikken finnes møteplagerne. Da jeg var aktiv, var de stort sett menn. De som måtte opp på talerstolen for å gjenta det forrige taler nettopp sa. Og som vred alt til sitt eget forslag og hvor strålende det var. Det vi ikke trengte å vite klokken ti der vi satt med sure druer og svart kaffe. Og den fyren ønsket vi alle et varmt sted i øyeblikket, men vi endte med å smile høflig over papirene.
Fikk endelig ja til å bygge nytt hus – men solceller på taket ligger foreløpig tynt an: – Merkelig hvis ikke dette skal gå
Fortreffelighetskverna
Typen finnes overalt, også innen musikk og underholdning. Jeg har ofte fått glassaktig blikk mens fortreffelighetskverna går fra side-musikeren, og der name-dropping i innskutte bisetninger nærmest er en kunstform. Mellom oss sagt så har jeg forlatt åsteder for å slippe sånne typer. Helt seriøst. Og akkurat det føltes like deilig som å hoppe i havet på en varm sommerdag.
Og i bøkenes verden … Som deltaker i bokbad kan man bli utsatt for ene-skrytetirader som absolutt burde vært fiction, og der den stakkars bokbaderen har måttet vekke de andre deltakerne fra selvpålagt dvale når det er deres tur til å si tre ord. Når det viktigste er å si at man faktisk skriver som Hemingway og har lest alt av Dostojevski, kjenner jeg personlig at det rykker i munnvikene. Egentlig burde enkelte ha skrevet Den store romanen om selvinnsikt.
Nesten så man få hakeslepp
Antakelig kan vi vente oss mye framover. Det er valg neste år. Én ordførerkandidat har allerede overøst oss med positive betraktninger rundt egen person og saker vedkommende har fått gjennom. Omtrent alene. Så her kan vi vente fantastiske ting.
Det er nesten så man får hakeslepp. Alle som har vært involvert i politikken vet at det er samarbeid som gjelder. Men enkelte skaper sin egen høye fallhøyde. Og så får man se da, om det blir stup eller mageplask fra toppen av det stupetårnet som vel kommer i den svømmehallen ingen vet hvor skal ligge. For dette er nok ikke den siste ordgyteren vi blir utsatt for. Og ennå har jeg ikke kommet til samtalen på toget ...
Jeg vil imidlertid si noe til utbyggerens CEO, siden han selv nevner det: I Arkitektoppgjøret Tønsberg (AOT) er ikke alle enige, men det ønsker vi heller ikke å være. Ekkokammer er ikke bra. Bygger man sånne, vet man ikke hva andre mener. I AOT synes vi det er fint å føle folk på pulsen.
