Stanley og Livingstone

"Det er dette som er naturens tragedie – vi mennesker har fått det for oss at den er til for vår skyld," skriver Erik Tunstad.

"Det er dette som er naturens tragedie – vi mennesker har fått det for oss at den er til for vår skyld," skriver Erik Tunstad. Foto:

Av

Arbeiderpartiets Martine Gran vokste opp i nærheten av Hjemseng, og har tilbragt barndommen lengselsfullt stirrende ned på de ubrukte områdene langs Bruabekken. År etter år etter år har hun mumlet: En dag, EEEN dag skal jeg klare å gå tur der nede.

DEL

MeningerVi kan bare forestille oss tårene. Men målet har vært uoppnåelig, det har vokst planter der nede. Nå, på denne lykkens dag i mars 2020 får hun endelig oppfylt sin drøm. Hun har slipt macheten og børstet støvet av tropehjelmen. Toget av bærere lot hun sitte hjemme, men med seg på ekspedisjonen tok hun ordfører Jon Sanness Andersen, og sammen baner de seg nå for første gangmvei ut i det ukjente.

Tønsbergs Blad dekker begivenheten.

«Ingen har noensinne gått tur i dette området», forteller hun. Men nå går alt meget bedre: Snart kan allmennheten endelig få slippe til i de gjengrodde strandområdene "som aldri har vært tilgjengelige for noen".

Det er derfor, og bare derfor, får vi tro, hun håper at politikerne skal si «ja til Hjemsengprosjektet».

Med et slik utfall av byggesaken, kan hun «kanskje se fram til nye kyststier og turer …» (min utheving).

Jeg tillater meg å fantasere om Grans motiver. Hun vet at strandsonen skal være tilgjengelig for allmenheten, og har funnet en investorvennlig logisk vri: Stranden er jo ikke tilgjengelig – og det er naturen som hindrer oss, ikke utbyggerne! Det er takrør der nede! Så bygg heller boligblokker på stranda – og sleng inn litt tilrettelegging, så blir alle fornøyd.

Vi skal se bort fra at vi av prinsipp ikke bygger i strandsonen, og vi skal også se bort fra forestillingen om at en kyststi er avhengig av et ja til Format Eiendom – og heller spørre om naturens egentlige verdi måles i hvor mye tur vi kan gå i den?

Er det slik at hvis vi ser et urørt stykke natur, må vi, for å gjøre den verdifull, skynde oss å ruse ryddesaga – og lage tursti gjennom den?

Jeg kan gjøre spørsmålet enda vanskeligere, og spørre om naturen i det hele tatt trenger å ha verdi? Og om denne i så fall måles i naturopplevelser?

Fuglene i takrørskogen vil antagelig være uenige – eller mene at deres «naturopplevelse» er noe høyere, dersom de slipper et tråkk av sykler, folk og bikkjer tett på egg og unger. Formodentlig vil de forsvinne så snart turstien måtte være på plass – omtrent slik nattergalen på Verdens Ende forsvinner i takt med at Nasjonalparkledelsen «tilrettelegger» Moutmarka med motorsag og ridestier.

Det er dette som er naturens tragedie – vi mennesker har fått det for oss at den er til for vår skyld.

Og vi har en annen tragedie, nemlig allmenningens. Naturen ødelegges ikke alltid i store jafs, har jeg skrevet her i Tønsbergs Blad tidligere – i en omtale av samme Hjemseng-sak, faktisk – den forsvinner derimot ofte i spiselige, små biter. Vi skal bare tilrettelegge litt til – hindre denne gjengroingen, drenere denne myra, bygge noen boliger i denne salamanderskogen – og deretter skal vi bli flinke naturvernere. Vi skal bli så flinke, så! Men først skal vi altså bare …

Mitt syn er at naturen har en verdi i seg selv, frakoblet vårt pengebegjær – eller turbehov.

For sportens skyld vil jeg likevel innta det motsatte standpunkt, og se hvor det leder oss. Jeg påstår at takrørskogen på Hjemseng har en reell verdi. For oss. For oss biologer og naturelskere har den utvilsomt det – den er vakker å se på. Men selv for biologer er det forskjell på natur og natur – en granskog rommer et annet biologisk mangfold enn det du vil finne i en takrørskog. Vi har en del granskog, og nokså lite takrør. Så takrørskogen er ekstra verdifull – men da i en annen forstand.

Men for Gran og Andersen og alle de andre som kun kan nyte naturen når de kan tråkke midt oppi det som engang var urørt? Hva har naturen gjort for dem?

Vel – det er naturen som gjør det mulig for dem å være i live. Det må kanskje telle for noe? Vi mennesker er avhengige av velfungerende økosystemer – uten slike, vil også bestandene av «nyttige» arter kollapse. Hummeren forsvinner. Torsken også.

Noen tall:

100, er antall prosent av menneskehetens støttesystemer som er avhengig av natur: Vann, luft, mat og så videre.

1 er antallet kjente planeter hvor vi kan leve.

11 milliarder er antallet mennesker som må leve på denne i år 2050.

Et par tall til:

3.500 milliarder – er antallet kroner den globale medisinindustrien tjener på naturlig biologisk mangfold. Så selv investorer burde bry seg.

550 milliarder – som er antallet kroner vi nordmenn i 2050 kan tjene på å fiske i et sunt og godt ivaretatt hav – ifølge marinbiologen Henning Røeds siste bok, "Et hav av muligheter – Hva skal vi leve av etter oljen?" (2020). Så selv investorer burde nok en gang bry seg.

1 er antallet arter som dør ut hvert kvarter (ifølge verdens kanskje mest respekterte biolog, den amerikanske Edward O. Wilson).

Så hvis vi har lyst til å være i live i fremtiden, og kanskje også tjene penger, kan det være en idé å sørge for at økosystemene overlever.

Nå kan Gran og Andersen innvende at naturen allerede er så ødelagt, at de relativt få kvadratmeterne takrørskog som kan forsvinne med Hjemsengutbyggingen ikke betyr all verden.

Det er nettopp dette som er allmenningens tragedie. En liten bit her og en liten bit her, og enda en liten bit her. Da får investorene tjent sine millioner, og nesten alle smiler.

Vi er i dag imidlertid i den økonomiske og ikke minst intellektuelle situasjon at vi kan si nei – gå og tjen millionene deres et annet sted. Denne naturen vil vi ha!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags