MGD og partiets førstekandidat i Vestfold i Vestfold, Harald Moskvil ser seg åpenbart selv som «den grønne revolusjonens fortropp» – som del av et selvbestaltet lederskap som skal lose oss alle inn i et klimanøytralt samfunn. Det er greit nok å ha høye ambisjoner. Men han er ikke alene om det. Det er bred enighet om målene i klimapolitikken, pluss/minus noen utslippsprosenter. Det er også bred enighet om at vi ser slutten på oljealderen og at fornybare energiformer med tida må erstatte kull olje og gass. Det er veien fram mot det klimanøytrale samfunnet som skiller oss.

Moskvil og MDG må gjerne mene Arbeiderpartiet er et grått parti som tror på nye teknologiske løsninger på veien mot fornybarsamfunnet med velferd og arbeidsplasser i behold. Vi vedstår oss det.

Med FNs dystre klimarapport i handa, kan MGD forlede noen til å tro at en umiddelbar stopp i all oljeleting og olje- og gassproduksjon innen 2035 er mulig uten alvorlige konsekvenser for sysselsetting og velferd. Nær 200 000 arbeidere i norsk olje- og leverandørindustri som står i fare for å miste jobb og inntekt, mener noe annet. Og alle som er avhengig av et vel fungerende helsevesen, skole, utdanning og pensjon har grunn til å frykte den dagen oljeinntektene tar slutt, med mindre landet innen den tid kan tjene penger på annet vis. Oppgaven er formidabel. For i tillegg til de arbeidsplassene som går tapt i oljenæringen, skal vi skape jobber til de 150 000 som i dag står i ledighetskøen og alle nye som melder seg på arbeidsmarkedet de neste årene. Til orientering salderes årets statsbudsjett med over 400 milliarder oljekroner.

MGD forsøker nå å monopolisere klimasaken i jakten på velgere. Meningsmålingene tyder på at de vil gjøre et godt stortingsvalg. Men når hverdagen melder seg, står partiet overfor et vanskeligere valg: De må enten velge å samarbeide med andre partier for å finne gode klimaløsninger. Eller de kan plassere seg i politikkens periferi, dyrke sine særinteresser og vifte med sin grønne miljøvimpel. Da oppnår de ingen ting.

Moskvil vet fra fylkespolitikken i Vestfold og Telemark at samarbeid gir innflytelse. Derfor er det så rart at han i denne valgkampen velger Arbeiderpartiet som hovedmotstander – altså det partiet som uansett vil være stammen i en ny rød/grønn regjering etter valget. Han kan umulig ha lest Arbeiderpartiets program, der klimapolitikken er et hovedtema, sammen med velferd og klima. Det henger nemlig sammen. Vi skal gradvis, år for år redusere klimautslippene. Vi skal skape nye arbeidsplasser i fornybar energi på tuftene av oljearbeidsplassene. Vi skal gjøre Norge til en eksportør av miljøteknologi, karbonfangst og lagring, vindkraft, hydrogen og bioenergi. Det er dette som er det grønne skiftet og som skaper fornybarsamfunnet. Oppgaven er formidabel fordi vi samtidig skal skaffe jobber til de 150 000 arbeidssøkerne som i dag står uten arbeid og de nye som melder seg på arbeidsmarkedet de neste åra!

En kjenning av meg pleier gjerne å minne oss om at steinalderen ikke tok slutt som følge av mangel på stein. Han har naturligvis rett i det.

Moskvil avslutter sitt svar til meg i Tønsbergs Blad med all den arroganse som preget 1920-åras revolusjonære, uttrykt i slutsatsen i Rudolf Nilsens dikt «Revolusjonens røst»:

- Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

Det er her han trår feil. De fleste som deltar i politisk virksomhet, gjør det med en ambisjon om å «redde verden». Men et langt liv har lært meg at det er lite vi får utrettet alene. Det er ikke de beste som redder verden. Det er alle vi - det store vi når vi går sammen om det. I et demokratisk samfunn vil vi aldri kunne nå klimamålene uten folkets tilslutning!