Gå til sidens hovedinnhold

Stopp pressen!

Artikkelen er over 2 år gammel

Det hender faktisk at pressen stopper. Da skyldes det stort sett en av to grunner.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I dag skal jeg være litt bråkjekk. Det du nå vil lese, tør jeg påstå er gjeldende for nær sagt alle avisredaksjoner i hele landet.

Stopp pressen. Det finnes – utover under helt spesielle omstendigheter – kun to anledninger der man med rette kan bruke uttrykket.

Den første er helt åpenbar. Søtsaker, selvfølgelig.

Noen har bursdag og en kake har funnet veien til morgenmøtebordet. Noen har hatt et møte, og det finnes rester. Noen i kontorlandskapet blir fersket i bruk og besittelse av sjokolade. Til eget konsum, formodentlig? Ikke nå lenger.

Så kommer vi til den andre anledningen som med nær full treffsikkerhet vil føre til at man i noen små minutter lar jobb være jobb. Vintersport på TV. Og bare når det er oss mot verden. Bare i idrettsgrener Norge er garantert å dominere.

De samme bildene tegner seg i redaksjoner over hele landet.

Haugesunds Avis konstaterer i et Instagram-innlegg, med et bilde tilsvarende det du ser her over, at av og til kan jobb rett og slett bare være jobb. Hjertens enig, for øvrig.

Sikre kilder på innsiden (Snapchat-videoer, red.anm.) viser at hele redaksjonen i Fædrelandsvennen sto oppreist under innspurten.

Det er ganske mange skjermer i en avisredaksjon, men det er stort sett kun én av dem som er i nærheten av å fungere når det trengs.

Teknikken settes opp på forkant. I begynnelsen er det kun den harde kjerne. De som virkelig bryr seg om sport, som reiser på helgeturer til Liverpool når de har turnusfri.

Etter hvert kommer flere strømmende til. Jo nærmere innspurten, jo flere. De som uansett satt der snur seg mot skjermen. De som følger sporadisk med under de viktigste begivenhetene begynner å dukke opp.

Til slutt begynner selv vi som er aktivt og litt barnslig demonstrativt uinteressert i sport å luske oss mot folkemengden.

Som en kollega, en mannlig journalist i starten av 50-årene. Han anfører under produksjon av denne kommentaren at han kun sto og så på i femten sekunder i forbifarten.

Tønsbergs Blad erfarer at journalisten bivånet begivenheten i vesentlig flere sekunder.

Eller som de av oss sto der og i det stille heiet på Johaug under dekke av falsk ironisk distanse, selvfølgelig.

Nok ironisk distanse til å bruke arbeidstida til å skrive en kommentar om det. Noen ganger får jobb være jobb.

Kommentarer til denne saken