Gå til sidens hovedinnhold

Straff, hevn og nåde

Artikkelen er over 1 år gammel

Kanskje jeg burde bli glad, jeg vet ikke. For mitt mangeårige engasjement for raushet og nåde har fått tilslutning fra uventet hold. Jeg burde vel egentlig være i fyr og flamme.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet det. At straff er formålsløst! Det er uhensiktsmessig, det er kontraproduktivt, det er forhistorisk, det hører ikke hjemme i et moderne samfunn. Vi bør ikke straffe mennesker som har gjort galt, vi bør hjelpe dem. Å måle misgjerninger i kvantum og straffe etter forferdelse, er en anakronistisk forestilling fra fortids middelalder. Vi burde ikke holde på sånn lenger.

For ikke å snakke om soningsregimene (som mine nye allierte aldri har brydd seg om; det har ikke vært deres sak, tvert imot). Det er greit at vi skal være humane, har de sagt, men vi må aldri glemme at det er kjeltringer vi snakker om. Anstaltene må ikke bli hoteller, det må være struktur og regler, ellers virker det ikke. Er vi for snille vil det dessuten krenke rettferdighetssansen til folk flest. For det er ikke rettferdig at de som har begått djevelskap, ikke skal behandles djevelsk. Med måte, selvfølgelig (vi er da siviliserte), men likevel, vi kan ikke behandle fangene i fengselsinstitusjonene som gjester. Villfarne eller ikke villfarne, det får være måte på fortapte sønner. Nei, det riktigste er å pine dem litt, som Nils Christi sa. Han snakket ikke om straff, han snakket om pine. Vil du ikke høre, så får vi pine deg litt, da.

Nils Christi visste hva et fengselsopphold handler om.

Altså burde jeg bli glad når folk jeg vanligvis er uenige med, nå snakker om nåde. Vi må forstå, sier de. Vi må bry oss. Vi må ta vare på den villfarne, vi må ikke hetse ham, vi må hjelpe.

Til nå har pipa pepet mot den forestilling at man bør være soft on crime. Refrenget har alltid handlet om at kjeltringene må få som fortjent. Det var ikke den villfarne vi skulle tenke på, ikke narkosmuglerne eller tyvene, ikke drapsmennene eller de mulige drapsmennene, det var ofrene for alt dette. De som hadde forbrutt seg måtte få straff så det sved, for jo mer skikkelig svien ble, jo mer skikkelig ville sjelefreden bli for ofrene.

Nå er melodien en annen. Tonene er mykere, det er tilgivelse og lakrimosa som gjelder. De før så hevngjerrige struper, har blitt truffet av tilgivelsens nådefulle lys.

For Petter Den Store har skuffet oss nok en gang. Han har feid avgårde i 170 i luksusbilen sin og blitt tatt, i coce-rus, antagelig, for i heimen snuset snuten seg frem til luksus-knark man ikke bare blir høy på seg selv av, men så høy at man fikser syvhundre hestekrefter under panseret, minst..

Vi andre får prise oss lykkelige for at vår fordums skikonge ikke stakk fra en skadet kamerat, slik han gjorde forrige gang han kom på kant med loven. Litt må det fallerte skiesset ha lært. Og det er jo noe. Derfor må han nå møtes med forståelse, sier mine nye meningsfeller. Han må møtes med tilgivelse, med hjelp og med omsorg. Stakkars mann, han er jo så omsnakket, vi må ikke glemme at all den offentlige oppmerksomheten er en tilleggsstraff. Det han trenger nå er ikke fordømmelse, det er kjærlighet.

Og jeg er enig. La oss vise raushet. La oss tilgi, la oss elske og vise ham nåde. I stede for å straffe, la oss finne ut hvordan vi kan hjelpe den stakkars mannen.

Hvis jeg nå også kan få mine nye støttespillere til å gå med på at andre bør elskes og hjelpes, er vi på riktig vei. Trebarnsfaren for eksempel, han som sitter på Trandum på andre halvåret og skal kastes ut for en brukerdose hasj, han bør hjelpes. Eller han som skjelver i angst for attenårsdagen som kommer, fordi han vet at han vil pælmes ut av landet. Hans forbrytelse er ikke annet enn at han ikke er norsk, og han har heller ingen gullmedaljer å vise til som formildende omstendighet; han bør vi elske og tilgi, han bør vi omslutte med omsorg.

Eller han du vet, han kjente som var toppsak i alle nyhetskanaler i et helt år, fordi noen påsto at de ble tafset på puppene en gang i forrige årtusen ...

Kanskje vi snart skulle tilgi han også? Raushet er en bra ting, jeg heier på raushet. Nåde er bra ting, jeg heier på den også. Og på kjærligheten. Hvis den bare ikke hadde blitt skjenket så forbannet selektivt.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.