Gå til sidens hovedinnhold

SVs historie - mer fra suppegryten

SV og partiets blandede forhistorie er en rik kilde til opplysninger om en serie moralske og politiske feilvurderinger, hvor trangen til å gni skuldre med diktaturer var påfallende til stede.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I innlegget « Eklunds tynne suppe ” (TB meninger 2. september) misliker Heming Olaussen at jeg har trengt inn i debatten mellom ham og Paul Grøtvedt om SVs historie, og omtalt partiets velvillige og beundrende holdninger til en rekke kommunistiske diktaturer. Jeg listet opp dokumenterte eksempler på slike forhold. Olaussen skal ha seg frabedt at jeg kaller meg «kunnskapsformidler» når det er han, Heming Olaussen som kan mer om SV. For han har jo vært med siden starten. Da er det eiendommelig at Olaussen ikke kan ta meg i en eneste faktafeil.

SV og partiets blandede forhistorie er en rik kilde til opplysninger om en serie moralske og politiske feilvurderinger, hvor trangen til å gni skuldre med diktaturer var påfallende til stede. At SV-politikere nå angrer på det meste (men ikke alt) av dette, er utmerket. Fullt så utmerket er det ikke at Heming Olaussen i stedet for å erkjenne at fortiden var problematisk, tar sjansen på at andre er like sleivete som ham selv i kildehåndtering. Selv om han altså ikke har tilbakevist et eneste punkt i det jeg skrev, prøver han seg allikevel. Det gjelder f.eks. partiorganet Ny Tid, som to år etter SVs opprettelse inneholdt en artikkel som hevdet at det var greit å henrette f.eks. tusen mennesker i Kambodsja hvis dette bidro til den sosialistiske revolusjonen. Partiorganet inneholdt neppe artikler som gikk helt på tvers av partilinjen, men Olaussen avfeier mitt Ny Tid-sitat ved å kalle det «patetisk» og betegne artikkelen som «anonym». Men det det uproblematisk å angi kilde: Den mordstøttende artikkelen i Ny Tid var skrevet i 1977 av den daværende medarbeider Egil Ulateig. Hen har senere skiftet mening, og bra er jo dét. Og allerede året før kunne den samme partiavisen melde: «Ingen massakrer i Kambodsja».

Olaussen har ellers vanskelig for å slippe trangen til å erstatte holdbare argumenter med personkarakteristikker av motstandere i en debatt. I tillegg til å mislike at jeg opptrer med tittelen «kunnskapsformidler» – som jeg bruker ut fra selvpålagte krav til faktabruk – slenger Olaussen ut karakteristikken «tynn suppe» om mine dokumenterte opplysninger om SV. Men for å gjenta: Olaussen har ikke tilbakevist noe – ikke noe i det hele tatt – av det jeg skrev. Da hjelper det ikke at han gir seg egenattest om å «kunne litt mer enn kunnskapsformidleren».

Det er rimelig å friske ytterligere på hukommelsen til den selverklærte bedreviteren Heming Olaussen. I sine positive erindringer om SVs historie nevner han bl.a. følgende personer som et slags bevis på godhetsnivået i partiet: Stein Ørnhøi, Berge Furre og Berit Ås, sistnevnte særlig kvalifisert ved å være SVs første leder. Her kan jeg supplere med noen historiske fakta, som sikkert gjenkjennes av Olaussen.

Berit Ås kalte Sovjetunionen for «en fredspioner». Og la meg for egen regning tilføye at knapt noen statsleder organiserte flere «fredskongresser» enn Josef Stalin.

Berge Furre – med tallrike besøk i Øst-Tyskland og Romania – skrev i 1982 om forholdet til Sovjet: «Blir vi ståande med berre ei moralsk fordømming av Sovjet, kan vi lett hamna i demonisering av Sovjet, som er Reagans program». Og for en SV-er var det nok umulig å tenke seg noe verre «Reagans program».

Stein Ørnhøi var særlig begeistret for Nord-Korea, en begeistring han for øvrig delte med SVs partisekretær Rune Fredh. Sistnevnte mente etter en reise i Nord-Korea at den sosialistiske situasjonen i landet på flere måter var langt bedre enn for nordmenn, mens Ørnhøi i 2011 mintes at «de økonomiske og sosiale forholdene i fascistregimet i Sør-Korea var dårligere enn i Nord-Korea».

Heming Olaussen hevder at «SV har aldri akseptert at de østeuropeisk landene sto for noen form for sosialisme». De østeuropeiske landene var som kjent i hovedsak underlagt Sovjetunionen. Og det er vel slik at partiorganet Ny Tid kan være en bedre kilde til historiske fakta om SVs tidligere tider enn Olaussens hukommelse. Dette sto å lese i Ny Tid nummer 16 fra 1976: «Siden den russiske revolusjonen i 1917 har historien vært en bekreftelse på det sosia­listiske systemets overlegenhet.»

Ellers gjentar OIaussen det velkjente argument om at SF/SV sto og står for den «tredje vei», som skulle være en mellomvei mellom øst og vest, mellom kommunisme og kapitalisme/imperialisme. I praksis ble likevel hovedmålet å finne en mellomvei mellom sosialisme og kommunisme. Og internasjonalt sett var det jo påfallende at denne tredje veien i all hovedsak gikk østover i retning av kommunistiske diktaturer. Bortsett fra den ene som gikk vestover til Cuba.

Men for all del, beruset av egen idealisme er det lett å ta feil, og det gjorde jo SVerne til gagns. Svært mange av dem fortjener respekt for å ha kommet på vesentlig bedre tanker i løpet av noen tiårs muligheter til faktasjekking, ettertanke, og moralsk refleksjon. Men ikke alle.

Kommentarer til denne saken