NRK-programmet «Brennpunkt» har satt søkelyset på åpenbare svakheter i norsk eldreomsorg de siste to ukene. De er godt hjulpet av skuespiller Lise Fjeldstad, som med stor innlevelse og dramatiske ord har beskrevet hvordan hun opplever realitetene som er presentert. Hun er skremt, og ser med gru på egen fremtid.

Personlig er jeg, som spesialsykepleier på sykehjem, blant annet i ti år på Eik sykehjem og nå i Nordland, berørt, og debatten har gitt meg anledning til å reflektere over hver enkelt pasientsituasjon jeg er ansvarlig for i mitt daglige virke. Møtes mine pasienter med verdighet, personsentrert omsorg, trygghet og har de livsinnhold i hverdagen? Refleksjoner jeg håper alle ansatte på norske sykehjem gjør i kjølvannet av slike dramatiske oppslag og opphetede debatter på TV og i andre medier.

LES OGSÅ: Meldingene tikker inn på telefonen til Tone: – Det har gått i ett hele uken

Konklusjonen for mitt vedkommende er at det ikke er en statisk situasjon, hvor jeg kan si at alt er såre vel hele tiden der jeg har ansvar. Det er et kontinuerlig arbeid hvor skiftende tilgang på kvalifisert arbeidskraft, turnusarbeidets særegenheter og pasientenes endrede sykdomsbilde gjør at vi stadig må justere oss, få ny kunnskap, lære nye ferdigheter, gjøre mindre omorganiseringer og prioritere ulikt fra dag til dag.

LES OGSÅ: Eldreomsorg og eiendomsskatt

Ikke like skremt

Det vil være perioder hvor pasienter vil møtes med omsorg og pleie som er helt optimal, dager preget av varme, glede og latter og andre hvor de kan betegnes som forsvarlige og den enkelte kun får nødvendig stell, pleie, trygghet, mat og medisiner. Og så hender det at også jeg har arbeidsdager hvor jeg eller noen av mine kolleger gjør noe, glemmer noe, unnlater å gjøre noe som kan forårsake situasjoner for en av mine sårbare sykehjemsbeboere som kategoriseres som uforsvarlig. Da er det viktig at vi har gode systemer hvor vi melder avvik som blir håndtert, diskutert og fører til forbedringsarbeid.

LES OGSÅ: NRKs bilde av eldreomsorgen: Det gjør noe med oss

I motsetning til Lise Fjeldstad er ikke jeg, med over 30 års yrkeserfaring i eldreomsorgen i Vestfold og Nordland, like skremt. Jeg ser heller ikke med gru på å skulle ende mine dager på et kommunalt sykehjem. Det er altfor mye varme, glede, humor, vennskap, omsorg og trygghet innenfor kommunal eldreomsorg til at elendighetsbeskrivelsen i «Brennpunkt»-programmet kan få stå uimotsagt. Sykehjemstjenesten er også i all hovedsak et veldig godt sted å være ansatt.

LES OGSÅ: Slik vil vi styrke eldreomsorgen i Tønsberg

Så skal vi som innbyggere, fagfolk og politikere ta de grelle eksemplene for det de er. Svake ledd i en lang og god sterk kjede av gode livsopplevelser. De svake ledd må jobbes med fra toppen, med helseministeren i spissen, og helt ned til den siste nyansatte assistenten, som kommer på arbeidsplassen med et ønske om å forstå, lære og utvikle seg som en god sykehjemsmedarbeider.