Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Når vi prater om klimaendringer og global oppvarming trekker vi ofte inn global politikk og økonomi. Det har nærmest blitt en ren politisk debatt, hvor partiene kan dra inn stemmer ved å gi valgflesk.
Men «debatten om klimakrisen» er det samme som «debatten om likestilling», fordi for en stor del av verden, for meg og alle jenter i Norge, er det ikke en debatt, men noe som påvirker hvordan vi lever. På samme måte som vi blir bedt om å ikke gå ut alene i mørket, blir vi som enkeltpersoner bedt om å legge plastikksugerør på hylla – selv om Handikap-nytt sa at disse sugerøra er nødvendige for de handikappa som vil være selvstendige – når dette ikke er roten på problemet i det hele tatt.
For å hindre klimakrisen må vi finne en måte å redde jorda, og for å hindre at krisen gjentar seg må vi finne en måte å holde jorda ren på videre. Vi kan ikke la dem kjempe den samme kampen vi kjemper nå. Vi må alle ta ansvar, og som Greta Thunberg sa; «Dere ødela våre drømmer.» Vi må sørge for at dem kan drømme og ikke uroe seg over våre problemer.
Den enkleste løsningen er å gjøre folk oppmerksom på alvoret, ikke vanlige folk som deg og meg, men de høyt i systemet som ikke merker virkningene på kroppen. Det er de høyt i systemet, dem som styrer fabrikker, politikerne som gir midler til fabrikken, dem som kjøper energi fra kull og olje fabrikkene, det er de som er kjernen i problemet, det er dem som er skilt fra hvordan vi lever hverdagen vår, det er de som bekymrer seg minst og som må starte bekymre seg mest.
Hvis du ikke tror på klimakrisen, er usikker, eller tenker at vi som bryr oss er en haug av hysteriske unger som overreagerer, vil jeg at du skal søke opp dette: Det ligger bokstavelig talt et hav av søppel i den nordlige delen av Stillehavet. «Søppelhavet» eller «søppeløya» er anslått til å være på rundt 500 000 kvadratkilometer, og hvis du vil ha et bilde i hodet, så har Norge et areal på ca. 380 000 kvadratkilometer. Det betyr at det er minst en øy full av søppel flytende på havet, en hel øy, større enn Norge, som dreper dyr og alger som er ansvarlig for at mye av CO₂-en forsvinner. Og som Kirsti Opstad skrev så er det ikke bare en øy: «Lignende mindre søppelhav finnes i nesten alle havområder».
Tenk deg nå at en av hovedaktørene for å fjerne CO₂, en klimagass som hindrer solstrålene i sprette ut fra jorda igjen og fanger varmen inne, blir borte. Tenk deg at alle «trærne» i havet forsvinner. Dette er ikke en liten krise vi kan ignorere. Vi må få dem som kan gjøre noe med det her, til å bry seg.
Men hvordan får vi dem til å bry seg? Hvordan kan vi overbevise dem som tjener penger på å la gjorda gå under, til å bry seg? Vi må bruke det vi har: vi må bruke sosiale medier, vi må delta i organisasjoner, vi må bruke stemmeretten vår.
Sosiale medier har blitt et sted hvor alle kan si sine egne meninger, hvor alle kan ta ordet og lage et oppstyr. Vi må lage et såpass stort oppstyr på sosiale medier at de ikke kan ignorere det lengre. Vi må samle folk og få dem som sitter over oss til å se hvor ille klimakrisen faktisk er. Vi må samle oss og bli med i organisasjoner. Vi må bli en stemme istedenfor 100 små.
Organisasjoner som WWF og Greenspeace er to av disse organisasjonene som samler oss og verden, for å redde naturen og oss. De viser at når vi kommer sammen kan vi få til det meste. Vi kan se dette i å med at Greenpeace startet ut som en gruppe aktivister som seilte for å stoppe en atombombeprøving, og nå 50år senere har de klart å få FN med på et atomvåpenforbud.
For dem som ikke kan tenke seg, eller ikke har mulighet til å bli med i organisasjoner, så er vår mulighet til å stemme noe av det viktigste du kan bruke for å gjøre Norge, politikken vår, mer hjelp for våre barn og barnebarn. Vi kan ikke kaste bort den utrolige muligheten vi har her. Vi kan ikke kaste bort muligheten vi har her i landet til å stemme på partiene. Selv om det kan virke overveldende og som om det ikke hjelper, tenk deg. Tenk deg at det er tusen av deg som tenker det samme, og så tenker du hva som hadde skjedd om alle dere faktisk stemte? Tenker du fremdeles at det ikke ville gjort en forskjell? Fordi ifølge SSB er det bare 64.7 % av norske med stemmerett som bruker stemmen vår. Synes du det er ok? Synes du, du som ikke stemmer, at du bruker systemet til fullt?
Alt dette kommer av at jeg ikke vil høre lillesøstera mi bekymre seg over om hun kommer til ha en jord å leve av når hun blir voksen. Lillesøstera mi er nå 8 år og har flere ganger uttrykt seg at hun er redd for at TV-serien hennes skal slutte å spille, at krigene skal nå Norge, at vennen hennes glemte lua si hos oss og at klimakrisen skal brenne opp jorda. To av disse passer ikke inn i hva en 8 åring skal bekymre seg for. Med sosiale medier og nettet, på det nivået det er på i dag, blir man utsatt for verdens problemer fra en utrolig ung alder, noe som kommer til å ha konsekvenser vi ikke helt kan tenke oss enda.
Syns du det er rettferdig at barna dine, barnebarna dine som bare så vidt har begynt å bli kjent med verden får et førsteinntrykk av den ene katastrofen etter den andre? Eller har du tenkt å hjelpe og gjøre verden et bedre sted?