Eller bare bli voldtatt, hadde jeg lyst til å si. Det krevde ikke disiplin å gå ned i vekt da. Det krevde derimot disiplin å tvinge meg til å spise noe som helst til tider. Jeg hadde alarm på mobilen for å minne meg selv på å spise. Traumereaksjonene rystet kroppen min såpass at jeg kunne glemme det.

I tillegg var selvbebreidelsen etter voldtekten så sterk at en av traumereaksjonene mine var at jeg følte jeg fortjente straff. En slags selvskading på en måte, å sulte meg for å pine meg selv.

Iblandet de to elementene var også en tredje reaksjon som etter hvert meldte sin ankomst: Å kunne kontrollere noe. Det å bli kroppslig invadert er å miste all kontroll. Det er en egen type vold, hvor ikke engang huden din er et stengsel mellom deg og voldsutøveren. Han er inne i deg. Han tar det eierskapet du har til din egen kropp og vrenger det ut. Det er ikke ditt lenger, det faller skjødesløst vekk fra deg. I kjølvannet av denne vrengselen av kropp og sjel hadde jeg ingen kontroll over tilværelsen. Samme hvor hardt jeg klamret meg til sofaen stoppet ikke panikken å rase. Eller angsten å toge gjennom brystet mitt. Eller selvmordstankene å snegle seg ubønnhørlig gjennom hodet mitt. Men i dette krigslandskapet av en kropp og et sinn vant en seier fram: Jeg kontrollerte maten, og med den tilværelsen.

Les også

Derfor er det viktig å veie barn og unge

Friskmeldingen varte til sykehustimen

«Det krever disiplin å gå ned i vekt.» Da jeg ba om henvisning, møtte jeg opp med høy motivasjon og en tillit jeg alltid har hatt til helsevesenet i Norge. Jeg ville ha en vektnedgang men en sunn en denne gangen. I forkant hadde jeg klart to ganske store livsstilsendringer på egen hånd, å kutte ut alt godteri og gå over på vegetarisk kosthold igjen. Vel vitende om at å gjøre såpass gjennomgripende kostholdsendringer er å flørte med en potensiell spiseforstyrrelse igjen. Men jeg klarte det fint, og hadde derfor god tiltro til at vektnedgang ville være mulig. Med en ernæringsfysiolog på laget så jeg for meg at jeg fikk en fagperson som kyndig kunne veilede meg til vektnedgang på en bærekraftig måte.

Derfor delte jeg troskyldig hele historien min. Om voldtekten og veien videre. Og beina som ble feid vekk fra under meg da påtalemyndigheten etter 18 måneders stillhet plutselig ga meg beskjed om at anmeldelsen min skulle bli rettssak. Om panikken for å møte voldtektsmannen i rettssalen. Og om maten som fikk en ny rolle når å sulte meg ikke lenger hjalp på å døyve panikken. Så denne omgangen prøvde jeg å spise for å døyve den. Om prøverørsbehandlingen jeg gikk gjennom parallelt med dette, og hvordan det påfølgende svangerskapet ga meg valget mellom å fortsette å overspise eller å gå tilbake til å sulte meg. Jeg ble da heldigvis plukket opp av en dyktig jordmor som fikk meg på dps, hvor jeg fikk kognitiv behandling. Fødselen ble en fin opplevelse og i etterkant av den ble livet bedre. Vi var enige om at jeg kunne friskmeldes. Dette varte fram til timen hos Senter for sykelig overvekt.

Da jeg dro derfra hadde jeg med meg diettforslag på 1500–1600 kalorier i stellebagen og tips om en kaloritelleapp. «Bare for å sjekke innimellom, det er for slitsomt å logge alt.»

Oppmuntrer tankene mine

Det og flere andre ting skurrer for meg i ukene etter timen. Er ikke det å spise mindre neste dag en ganske usunn ting å gjøre, hvis du spiser kake på bursdagen din? Er ikke det å nevne en kaloritelleapp til en du vet har hatt spiseforstyrrelser å nærmest be vedkommende starte å ha det igjen? Den tilliten og respekten jeg har for noen som har dette som fag gjør at jeg likevel drar instinktene mine i tvil her. Enda ROS-telefonen bekrefter tankene mine klarer denne tvilen å sette seg over de neste ukene og etter et par måneder fester det seg likevel. «Jeg finner alltid unnskyldninger for å ikke ta tak i kostholdet og trening hvis jeg vil.» Tenker jeg og tar tak. Til krampa tar meg. «Det krever disiplin å gå ned i vekt.»

En ny telefon blir etterhvert nødvendig til ROS-telefonen. Denne samtalen blir enda lengre enn forrige. Hun jeg snakker med blir tydelig beveget av historien min og prøver heller ikke å skjule det. Mye faller på plass for meg, og hun kommer med både innspill og opplysninger om spiseforstyrrelser jeg trenger å høre. I tillegg til å oppmuntre tankene mine om at jeg fortjener hjelp og bør starte i behandling på dps igjen roser hun meg opp i skyene for å klare å se hva som skjer med meg. Hun gir meg også honnør for å ha et uttalt ønske om å ta opp med avdelingen for sykelig overvekt at de har satt i gang spiseforstyrrelsen igjen, og at de virkelig bør se på rutinene sine. Hun avslutter med å gi meg fornavnet sitt og fortelle hvilke dager hun er å nå på telefonen.

Jeg prøver ved neste samtale ved senteret å ta opp at det er problematisk at en avdeling som skal tilby helsehjelp setter i gang spiseforstyrrelser i stedet. Denne samtalen levner også tvil om innsikten i spiseforstyrrelsenes vesen og hvordan de kan utarte. «Policyen vår er at spiseforstyrrelser må være ferdig behandlet før pasienter starter hos oss.» Jeg blir utmatta av samtalen og å prøve å gjøre meg forstått, og anstrenger meg veldig for å få fram det som bekymrer meg. Hvordan kan de klare å unngå å utløse spiseforstyrrelser hvis de ikke engang vet at spiseforstyrrelser som oftest ikke er noe som blir ferdig behandla og aldri kan dukke opp igjen? Får de så tunnelsyn at de glemmer å se hele mennesket? Ingenting ved samtalen beroliger meg det minste.

Kartlagt igjen

I tiden fram til neste time skaffer jeg meg henvisning tilbake til dps og blir kartlagt igjen. Jeg får diagnosene blandingsspiseforstyrrelse og depresjon. Samtalen er med enda en ny person, denne gangen en lege som ikke synes jeg skal fortsette hos dem. Denne gangen prøver jeg igjen å stille spørsmål ved hvor bevisste de er på hvor mange spiseforstyrrelser de utløser og får til svar at «hvordan skal de kunne kartlegge det?» Nei, si det, hva med å spørre pasientene deres? Dere kartlegger jo ved oppstart hos dere om folk har hatt spiseforstyrrelser, hvor vanskelig kan det være å spørre de som svarer ja på det om de har fått det igjen hvis de slutter i opplegget?

På spørsmål om hvor hun setter grensa mellom diett og spiseforstyrrelse kommer endelig noe vi kan være enige om. Det er ikke like klart i alle tilfeller, noe som etter min oppfatning gjør behovet for stålkontroll på hva spiseforstyrrelser er skrikende på en sånn avdeling. Og hadde det bare vært meg det gjaldt hadde jeg ikke vært så kritisk og vanskelig på de to siste samtalene. Til det er selvtvilen og skammen for rungende. Men det viser seg at altfor mange opplever det samme som jeg har gjort i møte med avdelinger som jobber med overvekt. Ingen har noen oversikt over hvor mange som sitter hjemme alene med spiseforstyrrelser utløst av det offentlige apparatet som egentlig var ment til å hjelpe oss. Det kan være vanskelig å se hvor forskjellen mellom diett og spiseforstyrrelse går, sa legen. «For det krever disiplin å gå ned i vekt.» Hva hun impliserte kan jeg bare spekulere i. Men jeg skal love deg at er det en ting vi med spiseforstyrrelser, både de feite og de tynne av oss ikke mangler, så er det disiplin.

Les også

Eva (42) er slankeoperert, men sliter fortsatt med overspising: – Nei, det er ikke bare å slutte

Mobberne får rett i alt

*KLASK* Et par uker før står kollegaen hennes og slår neven i bordet på nasjonal tv. «Ja!» *KLASK* «Takk for at du spør! *KLASK* «Det mener jeg!» Alle som sitter og hører på som har kunnskap om hva spiseforstyrrelser er og hvor vondt det kan være for et barn å få kjenner hvert klask i magen. Absolutt alle barn bør veies? La oss gå bakover som samfunn, tilbake til obligatorisk veiing av barn. Barn som allerede spør hverandre om hvilke karakterer de fikk, eller om de har streak på snapchat. La oss få de til å spørre hverandre om vekt også. La de som allerede mobbes for vekta si få det bekrefta av oss voksne og det offentlige samfunnet at ja, mobberne dine forteller deg at du kan føle deg som annenrangs menneske fordi du er tjukk, og det er du faktisk også. Du er tjukk. Og så lenge det er en kjensgjerning vi som voksne er så ivrige etter å dokumentere så bekrefter vi med det samme at mobberne har rett i noe. For et barn betyr det fort at mobberne har rett i alt. Men hva gjør vel det, hvis de tjukke barna kan få hjelp av det offentlige som voksne, og da bare få beskjed om at «det krever disiplin å gå ned i vekt.»

Takk for meg, Senter for sykelig overvekt. Det har på ingen måte vært meg en glede. Dere må virkelig rydde opp i en faglig ukultur og en farlig inkompetanse når det gjelder spiseforstyrrelser. Dere burde diskvalifiseres fra å uttale dere om fedme og veiing av barn igjen før dere har lært mye mer om hva spiseforstyrrelser er og hvordan de starter. Jeg vil legge til at jeg er sikker på at hver og en av dere jeg snakket med gjerne vil hjelpe mennesker dere møter, og at dette på ingen måte er en personlig kritikk retta mot dere som enkeltpersoner. Jeg lar erfaringene mine belyse et stort problem avdelinga deres som helhet har, og deres like rundtom i landet.

Men dere kan ta dere faen på at det er fullstendig uaktuelt med obligatorisk veiing av barnet mitt når det blir eldre, og prøver dere å få innført det skal jeg fighte det for alt det er verdt om det så er det siste jeg gjør.