8. mai er det 75 år siden jubelen brøt løs i Norge. 5 års okkupasjon var over. Vi var ikke lengre hærtatt av fremmed makt. Slutt på krigen! Norske flagg ble heist og blendingsgardinene brent. De som på ulike vis kjempet for et atter fritt Norge, hadde vunnet. Det var glede og fest. Nå var det endelig over.

Men en stor gruppe nordmenn fikk ikke opplevde gledesrusen her hjemme den 8. mai.Nordmenn som befant seg i utlandet, nådde i de aller fleste tilfellene ikke hjem til gleden den 8. mai. Her var våre krigsseilere den største gruppen, de flere titusener nordmenn som seilte ute under krigen, fra høsten 1939 og i NORTRASHIP fra 1940. Noen dro til sjøss enda tidligere. Selv om den europeiske del av krigen ble avsluttet den 8. mai, måtte en del nordmenn fortsette å seile, noen i fjerne Østen. Enkelte fortsatte til 1946, eller lengre.

Krigsseilerne kom hjem meget spredt i tid og sted og lite organisert. Her ventet ikke store seremonier og velkomster. Og mange krigsseilere fikk erfare at kampen ikke var over, men slet med de intense påkjenningene fra krigsseilasen; å sove på innsiden av en tynn skipsside, som når som helst kunne bli flerret opp av en dødelig torpedo.

Var du heldig og overlevde, uten altfor store skader, kom deg opp på en flåte eller en livbåt, er det ikke sikkert du hadde med mat og drikke. Kanskje ble du drivende i mange dager, ja flere uker, før du eventuelt ble plukket opp av en båt, eller nådde land. Og du glemmer ikke de gangene nabobåten i konvoyen ble torpedert, kanskje en båt hvor du kjente noen ombord.

Mange krigsseilere fikk usynlige og synlige skader, fysiske og psykiske. Med langt fravær og store påkjenninger var det heller ikke så lett å komme hjem til en familie som kanskje ikke helt forsto hva du hadde opplevd. Og de færreste krigsseilerne fortalte så mye. Det norske samfunnet og arbeidslivet her hjemme sto ikke alltid parat til å ta imot en krigsseiler. De som trengte hjelp av det offentlige, helsevesen, sosialmyndigheter, mm. hadde oftest store problemer med å nå frem. At det etterhvert ble delt ut noe penger og medaljer, kom skammelig sent. Mange krigsseilere døde før de fikk den vesle opplevelsen av takk. Det føyer seg inn i den utbredte følelsen av å være oversett og glemt.

Mange krigsseilere som fysisk overlevde krigen, kom heller ikke, av ulike årsaker, hjem etter krigen, men ble værende ute, enten ved fortsatt å seile, eller ved å slå seg til i utlandet. Kontakten med familien hjemme kunne bli svak, eller eksisterte ikke i det hele tatt.

Krigsseilernes innsats ved å bemanne handelsflåten i NORTRASHIP betød svært mye for tilførsel av viktige forsyninger til de allierte, slik sett for selve utviklingen og utfallet av krigen og frigjøringen av Europa og Norge. Samtidig viste det de allierte at Norge som nasjon stiller opp, og deltar og vi yter. Men enda mindre i ettertid er vektlagt at fraktinntektene for NORTRASHIP ga den norske staten et vesentlig bidrag da landet vårt skulle bygges opp igjen etter krigen.

Med over 8.175 krigsseilere, sivile og militære, er Vestfold av de daværende norske fylkene som i særdeleshet peker seg ut som det fremste krigsseilerfylket. Marinens hovedbase lå i Horten, og vi hadde mange på sjøen, på hvalfangst i Sydisen. Mange vestfoldinger bemannet fylkets store utenriks handelsflåte. På havet omkom 989 vestfoldinger under krigen. Det er mange. I det nye nasjonale, digitale Krigsseilerregisteret.no leser jeg at vel 6.000 nordmenn, sivile og militære, mistet livet på sjøen under krigen.

Krigsseilerne har ikke fått den anerkjennelse og takk de fortjener. Vi må ikke glemme deres innsats. De fortjener heder og ære. Med norske flagg til topps i dag 8. mai takker vi også våre krigsseilere.