Da Staten i sin tid ga kommunene hovedansvaret for forvaltning av plan og byggesaker (det var etter det jeg vet ingen selvfølge) var det blant annet for å gjøre avstanden mellom beslutningstaker og befolkning minst mulig. Dernest er det slik at kommunene har den beste lokalkunnskapen, vet hvor skoen trykker og kan ta de beste beslutningene. Det fritar ikke kommunene fra det overordnede planansvaret som følger av lover og statlige retningslinjer.

Det er tilstrekkelig å vise til Plan og bygningslovens paragraf 1-1, lovens formål:

«Loven skal (min understrekning) fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.»

Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter. Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives.

Prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak. Det samme gjelder hensynet til barns og unges oppvekstvilkår og estetiske utforming av omgivelsene. For boliger skal prinsippet om universell utforming ivaretas gjennom krav til tilgjengelighet.

Ingen lov har større innvirkning på folks hverdag enn Plan og bygningsloven. Loven stiller derfor strenge krav til kommunenes planlegging, til åpenhet, medvirkning, langsiktighet, til tilgjengelighet, oppvekstvilkår for barn og unge, og utforming. Videre finnes det statlige retningslinjer på flere områder med krav til kommunenes arealforvaltning.

I strid med loven

Partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Venstre har i fellesskap gjennomgått kommuneplanforslaget med rødblyant og gjort en rekke vesentlige endringer. Partiene går her ut over sin rolle, opererer som saksbehandlere og høringsinstans og legger en viktig del av planprosessen, den politiske meningsutvekslingen, til et lukket forum. Som regel er det riktignok slik «at noen har snakket sammen» før det kommer til åpen politisk debatt, men her har de nevnte partiene gått for langt.

Partiene foreslår å anonymisere eller fjerne henvisninger til lover og statlige retningslinjer. Kommunens innbyggere unndras dermed viktig informasjon og muligheten til innsyn, i strid med loven.

Partiene foreslår å svekke statlige hensynskrav fra et «skal» til et «bør». Det innebærer i praksis at kommunen kan velge å se bort fra viktige samfunnshensyn i sin planlegging. Særlig alvorlig blir det når hensynskravene gjelder sårbare områder (f.eks. strandsonen), universell utforming og barns og unges oppvekstvilkår. Disse, og andre aktuelle hensynskrav må komme tydelig fram i kommuneplanen, med henvisning til de lovene og retningslinjene det gjelder.

Fremmer ikke grønn transport

Vi står overfor store utfordringer når det gjelder klima, miljø og helse. Bl.a. bør våre transportvaner endres. Nå er det de myke trafikantenes tur, og Færder kommune har, med sitt klima og sin topografi, gode forutsetninger for å få til noe her. Husk det tidligere prosjektet «Sykkelbyen Tønsberg/Nøtterøy». Da ble mye gjort, men mer kan og må gjøres på vei inn i det grønne skiftet. Frp, H, Sp og V foreslår å fjerne bestemmelser i kommuneplanen som kan fremme alternative transportformer.

Motstrid mellom kommuneplan og reguleringsplan kan føre til uklarhet og unødvendig politisering i enkeltsaker. Alle eldre reguleringsplaner som ikke samsvarer med kommuneplanen bør derfor oppheves eller endres gjennom reguleringsvedtak. Dette er nødvendig om kommunens innbyggere skal få vite hva som gjelder. I de tilfeller der det fortsatt vil være uoverensstemmelser mellom plannivåene, skal berørte parter varsles slik loven fastsetter. Frp, H, Sp og V foreslår å sløyfe denne varslingen!

Det bør forventes at overordnede, statlige bestemmelser blir nærmere konkretisert i kommuneplanen. Forslaget til Frp, H, Sp og V går motsatt vei og skaper uklarhet. Betydningen av overordnede, statlige bestemmelser blir tonet ned. Konsekvensen kan bli synsing og bruk av tilfeldig skjønn når vedtak skal fattes.

Hvis de nevnte partienes forslag blir vedtatt vil kommunen komme til å forsømme både sin informasjonsplikt og sitt overordnede planansvar. Da bør Statsforvalteren se nærmere på saken, om den har gått riktig for seg og om endringene krever ny høringsrunde.