Tenk å bli møtt av tidenes aller største fan, som synes du er helt eksepsjonell, hver gang man kommer inn døra

Å BLI HUNDEEIER: «Nå kan jeg ikke tenke meg et liv uten hund».

Å BLI HUNDEEIER: «Nå kan jeg ikke tenke meg et liv uten hund». Foto:

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg har blitt hundedame. Før var jeg kattekvinne. Men etter to og et halvt år er jeg helfrelst. Det måtte riktignok et halvt års tilvenning til. Det var stunder da jeg tenkte «Kan jeg få tilbake livet mitt?» Perforerte hender og legger, full fres alle kvelder 19-22, våkenetter ødelagte møbler ... Er det verdt det?

Da jeg søkte råd hos mer erfarne folk sa de at man må finne et lydighetsnivå som fungerer for familien. Jeg tenkte: «Kommer det noen gang til å skje?» Å jada, nå kan jeg ikke tenke meg et liv uten hund. Tenk å bli møtt av tidenes aller største fan, som synes du er helt eksepsjonell, hver gang man kommer inn døra, om man så bare har vært ute med søpla. Ut på tur i all slags vær. En som alltid er klar for kos.

LES OGSÅ: – Jeg puster hundehår, spiser hundehår, det er hundehår i tastaturet mitt på jobben

Så får det heller være at jeg har pådratt meg senebetennelse i den armen som jeg bruker å rykke ham til meg når vi treffer andre hunder på joggetur. Eller at han skremmer hunde-uvante gjester på flatmark med gledeshoppinga si. For vi har lagt oss på et lydighetsnivå som fungerer – det får holde.

Slik man for noen år siden pratet om babyer på en måte bare andre småbarnsforeldre forsto – og var interessert i, slik prater hundeeiere. To ganger i det siste har det skjedd at jeg har oppdaget at kolleger har skaffet seg hund. Og jeg har sendt melding: «Hundeprat i lunsjen?» Yes. De er med. Praten går, mens jeg ser flakkende blikk hos de andre rundt bordet. Jeg klandrer dem ikke.

For det er mye å ta tak i. Bur eller ei? Hvor sover den på natta? Går dere på kurs? Bjeffer den i møte med andre folk og hunder? Hva slags fôr?

Jeg har også fått en ny respekt for enkelte mennesker. Hundefrisører .... Ikke noe spesielt med dem, tenkte jeg før. Artig jobb, kanskje. Men nå? Å håndtere alle slags hunder av alle slags raser og gemytt. Få dem til å stå stille nok til å kunne svinge en saks rundt på kroppen uten uhell. Imponerende!

Så er det hjemmekontor uten kolleger. Vet ikke om jeg kan kalle hunden en erstatning. Men en slags trøst.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken