Jeg er fullstendig klar over at det temaet jeg nå skal gå inn på vil være som utenriksstoff å regne for leserne i Tønsbergs Blads nedslagsfelt.

Dere må bare ha meg unnskyldt. Jeg er innflytter, og halve hjertet mitt tilhører den vakre kystbyen Kristiansund. For den som er like svak i geografi som meg selv, så ligger Kristiansund på Nordmøre i Møre og Romsdal.

De siste dagene har jeg kjent på en form for hjemlengsel. Ikke fordi jeg savner mamma, pappa, besteforeldre og venner (det gjør jeg selvfølgelig), men fordi jeg føler at jeg står på utsiden og ikke kan bidra i den kampen som i disse dager først og fremst føres av alle kvinner på Nordmøre.

Tre timers fødereise

For å gjøre en historie veldig kort: Helse Møre og Romsdal har overkjørt et stortingsvedtak. De har stengt fødeavdelingen i Kristiansund. Gravide, kommende fedre, jordmødre og leger er forbannet. De føler seg sviktet.

Møre og Romsdal er et spesielt fylke. Vi har skumpiska sjø, tunneler, ferjer, høye bruer, holmer, skjær og mye vær og vind. Avstandene er lengre enn på Østlandet. Det er ikke bare 15 minutter til nærmeste by. Det er ingenting som heter 100-kilometersone.

Når kvinner på den vakre øya Smøla mister sitt fødetilbud i Kristiansund, må de reise til Molde. Det betyr en reisevei på tre timer. En reise som innebærer både ferje, tunnel og smale veier. Hvordan hadde du reagert hvis du ble bedt om å føde i Elverum?

Jeg synes det er trist, skremmende og fullstendig uholdbart at fødende kvinner blir satt i en situasjon hvor de kjenner på frykten for å ikke nå fram i tide. Hva om ferja er innstilt? Hva om tunnelen er stengt? At en region med rundt 60.000 innbyggere nå står uten fødetilbud er i mitt hode helt vanvittig å tenke på.

For meg handler ikke dette bare om brutte løfter. Dette er kvinnesak. Tenk at man år etter år må kjempe for gravide, for nyfødte, for kvinnehelse og familiehelse. Tenk at man må kjempe for noe så banalt som et trygt fødetilbud. For det er trygghet det til sist handler om. Trygghet for mor og barn i livets viktigste fase.

For døve ører

Kvinnene på Nordmøre har kjempet. Mediebildet har vært preget av bunadsdamer, de har gått i tog gjennom hovedstaden, de har rodd, syklet, skreket og knyttet neven. Det lages dokumentar, skrives leserinnlegg, arrangeres støttekonserter og underskriftskampanjer. Man kan jo bare lure. Gjør de alt dette for døve ører?

Jeg håper at du som leser denne teksten ofrer disse kvinnene en tanke. For hva om det var deg, som full av frykt, skulle sette det aller mest dyrebare til livs.

Og hvem kan egentlig overprøve et stortingsvedtak?