Det er is på veiene, vinteren glapp taket et øyeblikk, men dukket opp igjen, jeg kjører med Roger Waters utsøkte rekviem «The Final Cut» på stereoen. Pink Floyds beste album. Jeg har spilt den plata før, spilt den en gang mannen til mora mi døde i en ulykke. Spilt den i alle biler jeg har hatt, med solnedganger foran og bak. Men aller mest gjennom vestfoldnetter i en 1980 modell Lada 1200. Nå spiller jeg den for Sivert.

– Pappa! Har du sett på Rådebank igjen, sier guttungen og syns nok det er litt rart at jeg ser på noe som gjør meg så uendelig trist. Jeg sitter med tunge tårer i øynene, det renner nedover ansiktet, ned i det snart helt gråhvite skjegget, et ansikt som ikke har noe ungdom i seg lenger, men som har noen minner som ikke vil slippe taket.

LES OGSÅ: Sjur (20) har hovedrolle i suksess-serie: – Plutselig ble jeg helt rånefrelst!

Spoiler alert! Jeg har binsja Rådebank sesong to og kjent trangen til å legge ut på veien. Jeg har jo aldri vært råner, men mye av ungdomstida blei tilbrakt bak rattet. Mange mil blei tilbakelagt på veien mellom byen og bygda, Tønsberg og Tjøme. Uten mål og mening, bare for å kjøre, bare for å være, være i bevegelse, føle en slags trygghet, være med kamerater, følelser som bare finnes i den bilen den gangen på de veiene gjennom natta, som en tilstand jeg ikke helt klarer å beskrive, som jeg gjerne skulle ha vært i igjen, om jeg hadde kunnet, en tilstand som minner om uavhengighet, det å finne en ro i det meningsløse. Jeg svevde, kontaktløst uten fotfeste, uten bindinger.

Les også

Hvis du ser barnet ditt gjøre dette, må du ta affære: – Foreldre bør være obs

Akkurat slik forestiller jeg meg tilværelsen Rådebank beskriver i begynnelsen, helt til livet krøller seg, til uavhengigheten ikke er der mer. Sivert mister lappen og bilen og havner i økonomisk trøbbel. Det svimler for han, han får ikke sagt det til noen på skikkelig vis, han finner ikke hjelpen. Han velger en annen vei denne gangen, en siste utvei.


Nå er jeg blitt en gammel gubbe som akkurat nå kjører pent rundt på veien i det dølleste i verden, en Prius og jeg tenker at nå i disse tider har vi blitt fremmede for hverandre, kanskje spesielt vi som må øve oss jevnlig for å klare å være menneske sammen med andre i verden. Vi strever litt nå. For hvordan har den virkelige verdens Siverter det der ute, de som mister fotfestet nå, når det er så lett å gå og gjemme seg? Jeg blei virkelig berørt av denne sesongen av Rådebank, det var så mye å kjenne igjen, kjenne på. Jeg har i ungvoksentida mange ganger satt meg bak rattet og lagt ut på veien uten å vite om jeg kom hel hjem igjen. Kunne kjøre til jeg ikke hadde bensin igjen, til natta gikk tom for veier, for tilknytninger, og ofte kjente jeg på hvor godt det hadde vært å bare fortsette og forsvinne. «But I didn't have the nerve to make the final cut».

Si ifra til noen! Alltid hjelp å få!