Gå til sidens hovedinnhold

Thomaskirken og Peterskirken - være eller ikke være - stedstap eller berikelse?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De fleste av distriktets ikoniske landemerker som f.eks. Slottsfjelltårnet og fyret på Verdens ende er et produkt av sin samtid. De er ikke korrekt historiske. Men de har blitt en del av vår identitet.

Ingen av de utplasserte kirkemodellene eller modellen av Slottsfjellsborgen kan verifiseres som historisk riktige. De er i beste fall et resultat av kvalifisert synsing.

Også Gildehallen i Borre og Nidarosdomen (det meste er fra 1900-tallet) er innovasjoner, og kan neppe kalles autentiske.

Det «beste» historiske kunstverket i Tønsberg er å finne i de fattige restene av kongehallen i Nordbyen. Bronsemodellen viser kun noen av murene og fremstår som intetsigende. Det har svært liten formidlingsverdi.

Modellen av rundkirken i Storgaten har blitt en stor suksess. Nå stopper folk opp, ser modellen og går inn i ruinene. Modellen er basert på den gjengse formen man finner blant de 34 rundkirkene i Norden, de er sylindriske, enkle og reist i samme tid innenfor den samme tidsånden.

Les også

Anbefaler nei til bronsekirkemodeller: – Samsvarer ikke med arkeologiske funn

Jeg har arbeidet med rundkirkehistorien de siste 25 årene, og tror at mitt forslag kommer tett på originalen som forøvrig har vært gjennom flere byggeperioder.

De fleste steinkirkene i Vestfold ble reist i tiden 1150-1250. De var enkle, kasselignende steinkirker, de eldste som f.eks. Peterskirken har avrundet apsis som senere ble ombygd og fikk rett avslutning i gotisk tid. Jeg valgte den første formen med avrundet apsis for å vise hvordan byens første steinkirke så ut.

Thomaskirken var en enkel stavkirke. Slike fantes det mange av. Jeg har tatt utgangspunkt i den enkle østlandske modellen, nemlig Haltdalen kirke. Det var denne som ble som brukt da regjeringen ga en stavkirke til Islands 1000-års jubileum.

Les også

Eivind raser over at det rives hus her igjen: – Det er sludder, han spiller ikke på lag

Modellene oppfyller ellers alle vesentlige krav om å være tidstypiske. De fungerer også som selvstendige kunstverk – og byr derfor på flere opplevelseshorisonter enn å være såkalt korrekte historiske kopier. Sånne kopier finnes kun der forbildet er inntakt. Man kan jo spørre seg, skal kirkemodellene kun tilfredsstille en liten flokk av «forstå-seg-påere» med urimelige krav til autensitet . Men skal ikke kunstverkene først og fremst være til allmenn glede? Disse modellene er robuste, de er barnevennlige. De er veldig fysiske, blinde vil ha glede av dem.

99 prosent av befolkningen vil glede seg over disse modellene. De bryr seg katten om finurlige detaljer som jeg kritiseres for.

Jeg er historiker med tre fag, kunsthistorie, religionshistorie og historie. Å lage en modell av en kirke kan gjøres på mange måter, den kan få mange uttrykk. Nonfigurativ, fabulerende, den kan gjøres i glass, i tre, i aluminium. Den kan lages som relieff, den kan fremstå som provokativ, den kan lages som et antimonument. Jeg har imidlertid prøvd å få til noe med tidsånd, noe mer enn en kald og stiv arkitekttegnet modell. Vi har laget den i kostbar bronse. Kun det beste har vært godt nok for byen vår. Jeg har vist frem modellene til mange, inkludert rådgiver Kristian Juel i Tønsberg kommune og modellene har vekket begeistring.

Til slutt:

Det var undertegnede som skaffet Tønsberg en skulptur av pilegrimen. Den ble innkjøpt takket være ordfører Erik Carlsen. Kunstneren heter Tore Bjørn Skjølsvik og er en av Norges mest anerkjente kunstnere i vår tid. Hvert år avdukes det kunstverk av Skjølsvik, og hans verker er ikoniske i mange vestlandsbyer, nå også på Asker Brygge.

Pilegrimens naturlige plass var Mikaelskirken på Slottsfjellet. Hit strømmet pilegrimene til i middelalderen. Det ble ikke akseptert av antikvariske myndigheter, den kunne visstnok forstyrre kulturlagene. Senere sto den ved biblioteket, den sto på et lager før den omsider havnet på Jentebakken.

Etter at pilegrimen ble fjernet ble det satt ut mange tonn tunge steinbenker på Slottsfjellet, senere også en modell av Mikaelskirken. Her må det sies å være en viss mangel på konsekvens.

Jeg har også vært initiativtager og pådriver for pilegrimsveiene i Norge. De er rekonstruksjoner, og skapt for vår tid. Veiene har utvilsomt blitt en suksess. Etter hvert skal disse veiene også fungere i Vestfold. Det trengs en del korreksjonsarbeide etter «innsatsen» fra Kulturarv i fylkeskommunen.

Mange har gitt penger til Thomaskirken og Peterskirken, kirken inkludert. Det har vært et stort engasjement blant folk. Kommunen har ikke bidratt med en krone.

Jeg har fulgt alle spilleregler. Søkt om å få sette ut Thomaskirken på Haugar. Det fikk jeg. Jeg hadde et ønske om å finne sokkelstein av tønsbergitt, det ville la seg gjøre når kommunen fikk adgang til nedlagte steinbrudd i Re. Jeg har derfor ventet til kommunesammenslåingen.

At rådmann nå også trekker tillatelsen om utplassering av Thomaskirken er mildt sagt oppsiktsvekkende. Denne modellen er ekstra moro å trekke frem fra historiens mørke, særlig fordi vi vet så lite om den. Men likevel, er det mulig å tegne et sannsynlig bilde av den.

Danskene har reist mange trekirker fra 1000-tallet uten å vite det døyt om hvordan de så ut.

Jeg har lagt ned 10 år av mitt liv som frivillig nede på Vikingodden, jeg har hentet inn sjusifret summer til skipene ved knallhard jobbing. Vi gjenskapte Klåstadskipet selv om bare 40 prosent av den ene siden var bevart. Gjør det kopien mindreverdig?

Neste år feirer vi 1150 års jubileum. Kommunen har dårlig råd. Mesteparten av jubileet vil være preget av frivilligheten. Nå har frivilligheten bidratt med flere hundre tusen til disse modellene. Et stort arbeid er nedlagt. Nå har byens innbyggere mulighet til å glede seg over to nye kirkemodeller. Turister får noe å se på, byvandringene blir mer interessante. Kirkemodellene vil skape glede i en by som er sterkt rammet av butikkdød og frykt for Covid 19.

I det siste tiden har Tønsberg lidd nok et stedstap, tre bevaringsverdige hus i Snorres gate er revet. Til ingen nytte. Det er forøvrig Snorre vi viser til når vi feirer Tønsberg som Norges eldste by.

Spørsmålet er nå: Vi vil berike byen med disse kirkemodellene? Å si nei til dette vil være nok et stedstap, det vil være en seier for de som river statuer, som alene mener å forvalte sannheten. Dette er folk som sjelden stiller opp for frivilligheten, byråkrater som aldri har tatt et tak på Vikingodden, knapt donert en krone. Jeg håper og tror at kommunepolitikerne har gangsyn til å ta de rette valg.

Kommentarer til denne saken