Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
10 år etter 22. juli ender hvert forsøk på en offentlig samtale om kreftene bak terroren, i en politiker som anklager AUF eller Ap for å "trekke 22. juli-kortet". Deretter sporer debatten av i en sympatibølge i kommentarfeltene - for den som "ved en glipp" omtalte et "22. juli-kort".
10 år etter 22. juli er fremdeles ikke et nasjonalt minnesmerke etter 22. juli på plass. Samtidig må AUFs generalsekretær stå skolerett i retten for å forsvare hvorfor vi i det hele tatt trenger et, etter Nord-Europas dødeligste terrorangrep i fredstid.
Juliane Snekkestad (25) ble headhuntet til hovedrolle i ny storsatsing: – Hun passet perfekt
10 år etter 22. juli har terroristens tankegods inspirert andre. I 2019 angriper en høyreekstrem gutt fra Bærum en moske, etter å ha drept adoptivsøsteren. Når vi burde dissekert, diskutert og endelig hatt den offentlige samtalen om høyreekstremisme vi aldri hadde, sporer politikere fra høyresiden det hele av i en debatt om håndhilsning.
10 år etter 22. juli sprayes et hakekors natt til 22. juli over minnesmerket i Tønsberg, over navnene til jentene som ble drept fra Tønsberg og Færder. Saken henlegges.
Benedichte ble revet vekk for alltid: – Jeg er redd folk skal glemme
10 år etter 22. juli har ikke Norge lært. 10 år etter 22. juli er mitt håp at vi kan legge bort berøringsangsten. At vi kan anerkjenne at politikere må stilles til ansvar for konsekvensene av ordene de bruker. At oss som ikke ble direkte rammet 22. juli, også føler på forpliktelsen til å kjempe mot hatet.
For et hat som vokser, blomstrer, og tar overhånd kan ikke henlegges.
Kommentarer til denne saken