Gå til sidens hovedinnhold

Til nord og tilbake

Det er som oftest småtingene i naturen som gjør meg nysgjerrig, som fanger blikket mitt, sommerens første blåbær, insekter, små små blomster, forglemmegei er mer iøynefallende enn en rose i mine øyne. Jeg tenker det krever at landskapet er litt kjent, for at småtingene skal bli synlige. Uvant landskap gjør at jeg føler meg fremmed, det tar tid å orientere seg nok til å få øye på det lille. 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De fleste landskap har noe fascinerende ved seg, noe som fengsler, noe som har evnen til å ta bolig i en kropp, som kan prege både ens personlighet, hvordan du tenker om livet, føle om deg selv og verden. Her i Vestfold har vi et makelig landskap som udramatisk leker med en bred fjord et sjølandskap med milde åser innover i landet. Det gjør noe med oss, at vi ligner stedet vi bor på.

Jeg må ikke ha fjell og fjord for å bli berørt av topografi, elsker den flate danske endeløshet like mye som en vestlandsfjord. I år skal veldig mange av oss feriere i de innenlandske landskapene. Så også vi.

Vi var veldig tidlig ute og kjørte til Tromsø og ned igjen før de fleste hadde våkna til ferie. Å se Norge på langs to ganger på et par uker er en velsignelse. Vi kjørte oppover en dag det var høysommer og fikk oppleve våren på nytt oppe i nord, to regnskurer skulle drysse på oss, ellers var det blå himmel og midnattsol og vindstille over Vestfjorden og alle fjella sto høyreist mot en blå blå himmel og jeg er sikker på at jeg felte en tåre på veien gjennom Lofoten.

Vi fikk sett og ikke minst følt på kroppen hvordan skattepengene strømmer ut i distriktene i form av asfalt. Jeg visste ikke før vi reiste at det fantes så mange asfaltleggere og veivalser der ute, men de jobber iherdig døgnet rundt med de skakke veiene som strekker seg nordover. Og ikke visste jeg at det antagelig går helt fint å gjøre karriere som manuell dirigent på norske sommerveier.

Jeg er ikke så mye til patriot, men jeg kjenner jeg kan elske det nordnorske terrenget. Kjenne på det fri i lufta over saltfjellet, de opprørende ved fjellene inni Troms, ensomheten ute i havgapet der en liten bit sletteland er nok til å huse et bittelite samfunn. Kreftene i Saltstraumen berørte oss, tilfredsstillelsen ved fisken vi fikk, de myke lysende blomsterenger de har på helgelandskysten er noe der vakreste av alt.

Vi kom hjem bare timer før været snudde, men det er godt å finne igjen veien ut i landskapet her hjemme, de kjente stiene ute på Tjøme, markjordbæra som er klare for stråa og blåbæra som henger tunge i lyngen inne i skauen ved Langevann. Svaberga har fortsatt varme i seg, selv om lufta er blitt kjølig og høstlignende, vanntemperaturen holder seg akkurat på akseptabelt nivå i hvert fall inne i skogsvanna. De store landskapene er overveldende, men best er kanskje den nære naturen jeg kjenner, mauren, forglemmegeien og blåbæret jeg legger på tunga.

Kommentarer til denne saken