For busselskere i Vestfold var 5. juli en merkedag.

Da kunne vi igjen gå på bussen foran, hilse gjenkjennende på bussjåføren, gjøre opp for oss med et presist pling på betalingsautomaten, vise hele ansiktet, smile prøvende til våre medpassasjerer, og sole oss forsiktig i glansen av miljøriktige valg som del av et kollektivt fellesskap der bussen kjører på biogass fra en Magisk Fabrikk.

I over et år har myndigheter og busselskap gjort sitt beste for å skremme oss fra å reise kollektivt, med stengte seter, påbud om både en og to meters avstand, munnbind, lommetørkle og håndsprit, trusler om represalier, politi og bøter, og inngang og utgang uten tilgang til betalingsterminal.

Vi skulle heller kjøre privatbil, sa myndighetene. Det hadde en del av oss tilgang til, men langt fra alle.

Jeg har savnet bussen. For bussen er ikke bare et framkomstmiddel.

Les også

500 passasjerer har måttet punge ut den siste måneden

Buss er kultur.

Buss er fellesskap.

Bussen er et avtrykk av samfunnet.

Nå. Ikke alle kjører buss. Bare unntaksvis ser vi snurten av et slips. Forretningsmenn, byråkrater i øvre sjikt, travle utbyggere og snertne damer i blå drakt og korte skjørt suser heller rundt i sine statssubsidierte elbiler, parkerer gratis, lurer seg til ei hurtiglading her og der, og driver opp strømprisene for husholdninger til vanlige folk som ikke har råd til Tesla eller Audi e-tron til en drøy million.

«Alle» kan ta bussen

Vi som kjører buss er også individer, med ulik personlighet og særtrekk. Det gjelder både passasjerer og sjåfører. Noen smiler og hilser. De modigste sier noen hyggelige ord. Ei afrikansk kvinne flyttet seg for å gi den beste plassen til en tilårskommen mann med lurvete hund. Hun fikk et vink og hyggelig smil tilbake.

Andre bare ser rett fram uten å la seg affisere, eller hengir seg til å tukle med de digitale dingsene sine.

Men vi på bussen har også noe til felles. Vi er del av noe større. Et uformelt, men på sitt vis forpliktende fellesskap.

På bussen finner du pensjonister og proletarer, barn og ungdom, småbarnsforeldre med barnevogn, arbeidsfolk uten førerkort eller bil, de arbeidsløse, uføre og innvandrere. Det er et fargerikt fellesskap. Spenn i hudfarge fra svart til melkehvit hud. Spenn fra løssluppen, blid og bekymringsfri ungdom, til alvorstunge damer med munnbind, ørneblikk, skarp tunge, trillevogn med støttehjul og lett tilgjengelig spritflaske.

Det kritiske punktet på bussen er midtpartiet; plassert ved bakdøra, og med kryssende interesser; Syklister som vil fort hjem, rullestolbrukere, barnevogner, damene med trillevogn, folk med koffert eller hund (eller begge deler) og noen fra vår tids pariakaste; elsparkesyklistene.

Slik går livet på bussen, som regel smidig og vennlig. Vi er, som man sier, gode busser.

For oss som ikke har noe i midtpartiet å gjøre, er det mye moro å følge med på. Allerede når et nytt menneske stiger på bussen, blir det observert, kategorisert og plassert. Hvordan vil den nyankomne gli inn? Hvem gjør plass ved siden av seg? Hvem murer seg inne bak bag og bagasje?

Hva gjør de på lokalbussen?

En dag ble jeg sittende bak en kar med lett grånende hår. Han leste ivrig i ei notatbok. Han pugget norske gloser, oversatt fra et for meg fremmed språk.

Dagens bokstav var I. Jeg la merke til ord som interesse, infeksjon, invitasjon, idioti, irritasjon og inspeksjon.

De tre siste ordene illustrerer fremmedelementer som nylig har dukket opp. Vestfold Kollektivtrafikk (VKT) har fått det for seg at de skal leie inn vektere for å ta folk som ikke betaler. Før 5. juli kunne det ha noe for seg. Men nå betaler alle foran hos sjåføren.

Selv har jeg på to uker blitt kontrollert tre ganger. Første gang var 23. juli. Jeg hadde sjekket inn hos sjåføren med mitt halvårskort. To meter og tre sekunder etter kom to karer i uniform, svarte munnbind og høylytte kommandorop bakfra. Med 22. juli og en falsk uniformskledd terrorist friskt i minne ble jeg rimelig satt ut.

Hva hadde de på en fredelig lokalbuss å gjøre?

De skulle kontrollere billetten. Jeg sa at jeg for tre sekunder hadde vist denne til sjåføren. Hadde de ikke fått med seg det?

Den uniformskledde pukket likevel på sitt. Perpleks ga jeg ham reisekortet, men tenkte mitt; Hva slags opplysninger ligger der? Hvem har tilgang på dem? Hvordan blir de lagret? Stoler ikke VKT på egne systemer og sjåfører? Hva koster vekterne oss skattebetalere? Og hva er effekten?

Dette må det bli slutt på

Uka etter kom Securitassen tilbake på nytt. Nå fikk jeg summet meg til å be om legitimasjon. Han tilhørte et for meg ukjent firma som kalte seg AVARN. Det hørtes ut som et svensk strykejern fra IKEA.

Nylig kastet han seg over meg igjen for tredje gang. Nå også med krav om legitimasjon.

Jeg kikket meg rundt. Skrekkslagne blikk fra barn og unge og mennesker som hadde flyktet fra samfunn der paramilitære grupper terroriserer mennesker sa det meste.

Dette kan umulig høre hjemme i et sivilisert samfunn?

Det er opp til VKT å få slutt på det uvesenet de har stelt i stand. Jeg regner med at eierne og ledelsen i selskapet tar tak og ordner opp snarlig.